1Jakob kalte sønnene sine til seg og sa: Kom sammen, så vil jeg fortelle hva som skal hende dere i dager som kommer:
2Kom sammen og hør, dere Jakobs sønner, hør på Israel, deres far!
3Ruben, du er min førstefødte, min kraft og den første frukt av min manndom, størst i heder, størst i makt.
4Men du bruser over som vannet, derfor skal du ikke ha noe fortrinn. For da du steg opp i din fars seng, vanæret du den — i mitt leie steg han opp.
5Simon og Levi er brødre. Våpnene deres er redskap for vold.
6Min sjel, møt ikke i deres råd! Min ære, vær ikke med i deres forsamling! For i sinne drepte de menn, egenrådig skamskar de okser.
7Forbannet er sinnet deres, for det er kraftig, og raseriet, for det er voldsomt! Jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem ut i Israel.
8Juda, deg priser dine brødre, du har hånden på fiendens nakke, din fars sønner bøyer seg for deg.
9Juda er en løveunge! Fra byttet reiser du deg opp, min sønn. Han legger seg til ro og strekker seg som en løve, som en løvinne — hvem vekker ham?
10Septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til han som eier den, kommer, han som folkene skal lyde.
11Han binder eselet i vinstokken, eselfolen ved den edle ranken. Han vasker klærne sine i vin, kjortelen i drueblod.
12Øynene hans er mørkere enn vin, tennene hvitere enn melk.
13Sebulon bor ved havets kyst, kysten der skipene legger til, hans grense går til Sidon.
14Jissakar er et velbygd esel som ligger mellom to kløvkurver.
15Han så at det var godt å hvile, og at landet var vakkert. Da bøyde han nakken under byrden og ble en ufri slave.
16Dan skal dømme folket sitt som en av Israels stammer.
17Dan skal være en slange ved veien, en giftig slange på stien som biter hesten i hælene så rytteren faller bakover.
18— Jeg venter på din frelse, HERRE.
19Gad blir angrepet av røverflokker, men angriper selv og forfølger dem.
20Fra Asjer kommer det god mat, han setter fram kongelige retter.
21Naftali er en hind som løper fritt; han taler vakre ord.
22Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; greinene klatrer opp etter muren.
23Bueskytterne gjør ham bitter, de skyter på ham og angriper ham.
24Men buen hans er stødig, armer og hender er smidige takket være Jakobs Mektige, han som er gjeteren, Israels Klippe,
25din fars Gud, han som hjelper deg, Den veldige, han som velsigner deg med velsignelse fra himmelen der oppe, med velsignelse fra dypet der nede, med velsignelse fra bryst og morsliv.
26Din fars velsignelser er rikere enn velsignelsene til de evige fjell, enn herligheten til de eldgamle høyder. La dem komme over Josefs hode, over issen til ham som er fyrste blant sine brødre!
27Benjamin er en jagende ulv. Om morgenen eter han sitt rov, om kvelden deler han byttet.
28Dette er alle Israels stammer, tolv i tallet, og dette sa deres far til dem. Han velsignet dem og ga hver av dem en egen velsignelse.
29Jakob ga dem denne befalingen: «Nå skal jeg bli forent med mitt folk. Gravlegg meg da hos fedrene mine i hulen på hetitten Efrons mark!
30Det er den hulen som er på Makpela-marken, øst for Mamre i Kanaan, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted.
31Der gravla de Abraham og Sara, hans kone; der gravla de Isak og Rebekka, hans kone; og der gravla jeg Lea.
32Marken og hulen der er kjøpt fra hetittene.»
33Da Jakob hadde gitt sønnene sine denne befalingen, trakk han føttene opp i sengen. Så utåndet han og ble forent med sitt folk.