1Det var i det ellevte året, på den første dagen i måneden. HERRENS ord kom til meg:
2Menneske, Tyros har sagt om Jerusalem: «Ha-ha! Knust er hun som var en port for folkene, nå er hun vendt mot meg. Jeg gjør meg rik, hun er lagt øde.»
3Derfor sier Herren GUD: Jeg kommer over deg, Tyros. Jeg lar mange folkeslag slå inn over deg, slik havet lar bølgene slå.
4De skal bryte ned murene omkring Tyros og legge tårnene i grus. Jeg vil feie jorden vekk og gjøre henne til nakent berg.
5En tørkeplass for fiskegarn skal hun bli, midt i havet, for jeg har talt, sier Herren GUD. Hun skal bli et bytte for folkeslagene.
6Døtrene ute på marken skal drepes med sverd. De skal kjenne at jeg er HERREN.
7For så sier Herren GUD: Se, fra nord sender jeg Nebukadnesar mot Tyros, Babels konge, kongers konge, med hester, vogner og ryttere, en hær av folk.
8Døtrene dine ute på marken skal han drepe med sverd. Han skal bygge skanser, kaste opp en voll og reise en mur av skjold mot deg.
9Så støter han rambukken mot murene dine, med våpen bryter han tårnene ned.
10Han har så mange hester at støvet fra dem dekker deg. Ved larmen fra ryttere, hjul og vogner rister murene dine når han drar inn gjennom portene slik de rykker inn i en erobret by.
11Med hovene av sine hester tråkker han alle gater i stykker. Han dreper ditt folk med sverd, kraftige søyler styrter til jorden.
12De røver din rikdom og tar varene som krigsbytte. De bryter murene ned og river kostbare hus. Stein, tre og jord kaster de på sjøen.
13Jeg gjør ende på lyden av sangene dine, klangen av lyrer skal ikke høres.
14Jeg gjør deg til nakent berg. En tørkeplass for fiskegarn skal du bli. Du skal ikke bygges opp igjen, for jeg, HERREN, har talt, sier Herren GUD.
15Så sier Herren GUD til Tyros: Sannelig, kystene skal skjelve av drønnet når du faller, når de sårede stønner, når slaktingen setter i gang hos deg.
16Da skal alle fyrstene ved havet stige ned fra tronen, legge kappen bort og ta av seg de fargerike klærne. De kler seg i redsel og setter seg på jorden. De skjelver stadig, slått av skrekk på grunn av deg.
17De stemmer i en likklage og sier om deg: Hvordan kunne du gå til grunne, du som fikk ditt folk fra havet, den lovpriste byen som var mektig på sjøen, byen og hennes innbyggere som spredte redsel over alle som bor der.
18Nå skjelver kystene, det er dagen for ditt fall, øyene i havet blir slått av skrekk over den enden du fikk.
19Så sier Herren GUD: Når jeg gjør deg til en herjet by, lik byer det ikke bor folk i, når jeg lar havdypet slå inn over deg og veldige vann dekker deg,
20da fører jeg deg ned til dem som har gått i graven, til fortidens folk. Jeg lar deg bo i landet der nede, det ligner ruiner fra gammel tid, blant dem som har gått i graven, så du ikke vender tilbake og får plass i de levendes land.
21Jeg gjør deg til skremsel, du skal ikke være mer. De skal lete etter deg, men du skal aldri mer bli funnet, sier Herren GUD.