1HERRENS ord kom til meg i det niende året, på den tiende dagen i den tiende måneden:
2Menneske, skriv opp navnet på denne dagen, nettopp denne dagen! For Babels konge har rykket fram mot Jerusalem på nettopp denne dagen.
3Fortell en lignelse til dette trassige folket. Si til dem: Så sier Herren GUD: Sett gryta over! Sett den over og hell i vann!
4Legg kjøttstykker oppi, bare gode stykker av lår og bog, fyll gryta med de beste knokene!
5Ta det beste av småfeet! Legg ved under gryta. La den koke opp, og la knokene stå og koke.
6Derfor, så sier Herren GUD: Ve den blodige byen, gryta som har skjolder, og som skjoldene ikke går av. Tøm den, stykke for stykke. Det er ikke kastet lodd om den.
7For det fløt blod der i byen. De lot det renne på nakne berget og slo det ikke ut på bakken så jorden kunne dekke det.
8For å gi harmen fritt løp, for å få hevn, lot jeg blodet renne på nakne berget så det ikke skulle dekkes til.
9Derfor, så sier Herren GUD: Ve den blodige byen! Også jeg gjør bålet stort.
10Legg på mye ved, tenn opp ild! Kok kjøttet tørt, kok kraften inn, la knokene blir brent.
11La gryta stå tom på glørne til den blir så varm at kobberet gløder. Så skal urenheten smeltes ut av den og skjoldene bli borte.
12Skjolder gir strev. Men skjoldene går ikke av, i ilden med dem!
13Du er uren og skamløs. Jeg renset deg, og enda ble du ikke ren. Nå vil jeg ikke rense deg mer før jeg har brukt opp min harme på deg.
14Jeg, HERREN, har talt. Det kommer, jeg setter det i verk, jeg lar ikke være. Jeg viser ikke medfølelse og angrer ikke. Etter din ferd og dine gjerninger skal du dømmes, sier Herren GUD.
15HERRENS ord kom til meg:
16Menneske, se, med ett slag tar jeg fra deg det som gir øynene glede. Men sørg ikke, gråt ikke og fell ingen tårer!
17Du skal sukke i stillhet, men du skal ikke holde sørgehøytid over de døde. Bind turbanen på deg og ta sandaler på føttene! Skjul ikke skjegget, og spis ikke brødet folk kommer med!
18Jeg talte til folket om morgenen, og om kvelden døde min kone. Neste morgen gjorde jeg som jeg var blitt pålagt.
19Da sa folket til meg: «Vil du ikke fortelle oss hva dette har med oss å gjøre? Hvorfor gjør du det?»
20Jeg svarte: HERRENS ord kom til meg:
21Si til Israels hus: Så sier Herren GUD: Se, jeg vil vanhellige min helligdom, deres stolte vern, det som gir øynene glede og som sjelen lengter etter. Sønnene og døtrene som dere forlot, skal falle for sverd.
22Da skal dere gjøre som jeg har gjort: Skjul ikke skjegget, spis ikke brødet folk kommer med!
23Bind turbanen om hodet, ta sandaler på føttene! Sørg ikke, gråt ikke! Dere skal visne bort i syndene deres og stønne til hverandre.
24Esekiel skal være et varsel for dere. Alt han har gjort, skal dere også gjøre. Når dette skjer, skal dere kjenne at jeg er Herren GUD.
25Og du, menneske, den dagen jeg tar fra dem deres vern, deres herlige fryd, det som gir øynene glede og som sjelen bærer på, sønnene og døtrene deres,
26den dagen skal den som slipper unna, komme til deg og la deg få høre om det.
27Den dagen skal munnen din åpnes foran den som slapp unna. Du skal snakke og ikke lenger være taus. Du skal være et varsel for dem, og de skal kjenne at jeg er HERREN.