1Døde fluer får salveblanderens olje til å stinke og boble, et grann dårskap veier mer enn visdom og ære.
2Den vises hjerte fører på rett vei, men dårens tanke fører galt av sted.
3Selv når dåren ferdes på gaten, mangler han forstand og kunngjør for alle at han er dum.
4Om herskeren blir harm på deg, forlat ikke din plass; sinnsro kan avverge store feiltrinn.
5En uting har jeg sett under solen, et feilgrep av den som sitter med makten:
6Dårskap ble satt i høysetet, mens rikmenn satt nederst ved bordet.
7Jeg så slaver til hest og fyrster til fots på slavevis.
8Den som graver en grav, kan selv falle i den; den som river et grensegjerde, kan bli bitt av en orm.
9Den som bryter stein, kan komme til skade. Den som kløyver trestammer, kan komme i fare;
10når øksen er sløv og han ikke har slipt eggen, må han bruke desto større kraft. Men den dyktige vet å bruke sin visdom.
11Om slangen biter før besvergelsen er sagt, hva gagn har besvergeren da av sin kunst?
12Ord fra den vises munn vinner velvilje, men dårens lepper bringer ham fordervelse.
13Han begynner med å tale dårskap og avslutter med det rene vanvidd.
14Ja, mange ord bruker dåren. Mennesket vet ikke hva som vil hende. Hvem kan fortelle ham hva som vil skje når han er borte?
15Dåren maser så han blir trett, han som ikke engang vet veien til byen.
16Ve deg, du land som har et barn til konge og stormenn som holder gilde når morgenen gryr.
17Lykkelig er du land som har en høyættet konge og stormenn som holder måltid i rett tid, som staute menn og ikke som drankere.
18Der dovenskap rår, siger taket, og sitter en med hendene i fanget, drypper det inn i huset.
19Folk holder fest for å more seg, og vinen gir glede i livet, men penger er svaret på alt.
20Ikke engang i tankene skal du forbanne en konge, selv ikke i soverommet må du forbanne en rik. For himmelens fugler bærer lyden av sted, vingede skapninger kan røpe dine ord.