1I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus.
2En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»
3Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.
4Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros.
5De kom til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. Også Johannes var med dem som medhjelper.
6De dro tvers over øya helt til Pafos. Der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus.
7Han holdt til hos guvernøren Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord.
8Men Elymas — trollmannen, som navnet hans betyr — motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen.
9Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene
10og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete?
11Se, nå legger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind en tid og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham.
12Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til tro.
13Paulus og følget hans seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem.
14De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia ved Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn og satte seg i synagogen.
15Etter tekstlesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud ned til dem: «Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!»
16Paulus reiste seg, ga et tegn med hånden og sa: «Israelittiske menn og dere andre som frykter Gud, hør på meg!
17Han som er Gud for vårt folk Israel, utvalgte våre fedre. Han gjorde dem til et stort folk da de levde som innflyttere i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra.
18I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen.
19Han utryddet sju folk i Kanaan og lot dem overta landet deres.
20Det gikk omtrent 450 år. Deretter ga han dem dommere, helt til profeten Samuel.
21Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år.
22Gud avsatte ham og oppreiste David til konge over dem. Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: ‘ Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.’
23Av hans etterkommere lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovet, og det er Jesus.
24Før han trådte fram, hadde Johannes forkynt omvendelse og dåp for hele Israels folk.
25Da Johannes fullførte sitt livsløp, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men etter meg kommer det en som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.’
26Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt.
27For verken de som bor i Jerusalem eller lederne deres forsto hvem han var. De dømte ham og oppfylte dermed profetordene som blir lest opp hver sabbat.
28De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel ba de Pilatus om å henrette ham.
29Og da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav.
30Men Gud reiste ham opp fra de døde,
31og han viste seg i mange dager for dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket.
32Og nå forkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene,
33det har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.
34Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil la dere få løftene til David, de som står fast.
35Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.
36David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse.
37Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse.
38Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for,
39det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham.
40Pass dere så ikke det profetene har sagt, skal hende med dere:
41Se, dere som er fulle av forakt, dere skal undre dere og bli til intet. For en gjerning skal jeg gjøre i deres dager, en gjerning dere ikke ville tro om dere fikk den fortalt. »
42Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat.
43Og da forsamlingen løste seg opp, var det mange som fulgte dem, både jøder og gudfryktige proselytter. Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde.
44Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord.
45Da jødene så folkemengden, ble de brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte.
46Paulus og Barnabas sa da rett ut: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene.
47For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende. »
48Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro.
49Herrens ord ble spredt over hele området.
50Men jødene fikk hisset opp de fornemste blant de gudfryktige kvinnene og de fremste mennene i byen, og de fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området.
51Da ristet de støvet av føttene mot dem og dro til Ikonium.
52Men disiplene ble fylt av glede og Den hellige ånd.