1Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i HERRENS hus.
2Så sendte han borgherren Eljakim, riksskriveren Sjebna og de eldste av prestene, kledd i sekkestrie, til profeten Jesaja, sønn av Amos.
3De sa til ham: «Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, straff og vanære; for barna er kommet til livmorens munning, men det er ingen kraft til å føde.
4Kanskje HERREN din Gud har hørt alle de ordene kommandanten har talt, han som er sendt av sin herre, assyrerkongen, for å håne den levende Gud. Kanskje HERREN din Gud vil straffe ham for de ordene han har hørt. Send nå opp en bønn for den rest som ennå er igjen!»
5Da kong Hiskias menn kom til Jesaja,
6sa han til dem: «Si til deres herre: Så sier HERREN: Vær ikke redd for de ordene du har hørt, de hånsordene assyrerkongens menn har talt mot meg.
7Nå skal jeg sette ham på en tanke. Han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land, og der vil jeg la ham falle for sverd.»
8Da kommandanten fikk høre at assyrerkongen hadde brutt opp fra Lakisj, dro han bort og fant kongen i kamp mot Libna.
9Kongen fikk nå melding om at Tirhaka, kongen i Kusj, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da sendte han igjen bud til Hiskia og sa:
10«Så skal dere si til Juda-kongen Hiskia: La deg ikke lure av din Gud som du stoler på, når han sier: Jerusalem skal ikke falle i hendene på assyrerkongen.
11Du har selv hørt hva assyrerkongene har gjort med alle landene de har slått med bann og ødelagt. Og du skulle bli berget?
12Er de blitt berget av gudene sine, de folkene som mine fedre gjorde ende på: folkene i Gosan, Harran og Resef eller innbyggerne fra Eden, som er i Telassar?
13Hvor er nå kongene i Hamat og Arpad, kongen i byen Sefarvajim og kongene i Hena og Ivva?»
14Da Hiskia hadde mottatt og lest brevet som sendemennene hadde med seg, gikk han opp til HERRENS hus og bredte det ut for HERRENS ansikt.
15Hiskia ba til HERREN og sa: «HERRE, Israels Gud, du som troner over kjerubene. Du alene er Gud over alle kongeriker på jorden, du som skapte himmelen og jorden.
16HERRE, vend øret til og hør! HERRE, lukk øynene opp og se! Hør de ordene som Sanherib har sendt for å håne den levende Gud.
17HERRE, det er sant at assyrerkongene har lagt land og folkeslag øde.
18De har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, laget av tre og stein. De har ødelagt dem.
19Men nå, HERRE, vår Gud, frels oss fra hans hånd, så alle riker på jorden kan forstå at du alene, HERRE, er Gud.»
20Da sendte Jesaja, sønn av Amos, dette budet til Hiskia: Så sier HERREN, Israels Gud: Jeg har hørt den bønnen du ba til meg om Sanherib, kongen av Assur.
21Dette er ordet HERREN taler mot ham: Jomfruen håner deg, datter Sion spotter deg, datter Jerusalem rister på hodet.
22Hvem er det du krenker og vanærer? Hvem roper du opp imot? Høyt løfter du dine øyne mot Israels Hellige.
23Du lot dine sendemenn spotte HERREN og sa: «Med mine mange vogner dro jeg opp til de høyeste fjell, til Libanons fjerneste trakter. Der hogg jeg ned høyvokste sedertrær og de fineste sypresser. Jeg nådde det fjerneste hvilested der skogen sto tettest.
24Jeg grov og drakk av fremmede vann. Med fotsålene tørket jeg ut alle elvene i Egypt.»
25Har du ikke hørt det? Jeg gjorde det for lenge siden, jeg formet det i eldgammel tid, og nå lar jeg det skje. Så kunne du ødelegge festningsbyer og gjøre dem til ruinhauger.
26De som bodde der, sto med kraftløse hender, fylt av skrekk og skam. De ble som gresset på marken, grønne vekster og gress på tak, som svis av før det vokser til.
27Om du sitter, kommer eller går, vet jeg det — og om du raser mot meg.
28Men fordi du raser mot meg og ditt overmot har nådd mine ører, setter jeg ring i nesen på deg og legger bissel i munnen på deg. Så fører jeg deg tilbake den veien du kom.
29Dette skal du ha til tegn: Første året skal dere spise korn som vokser av seg selv, andre året kornet som vokser av det igjen, men tredje året skal dere så og høste, plante vinmarker og spise frukten!
30Den rest av Judas hus som blir berget, skal igjen skyte dype røtter, greinene skal bære frukt.
31For fra Jerusalem kommer en rest, fra Sion-fjellet en flokk som er berget. HERREN skal gjøre dette i sin brennende iver.
32Derfor sier HERREN om assyrerkongen: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte en pil dit inn. Han skal ikke gå imot den med skjold og ikke kaste opp en voll mot den.
33Den veien han kom, skal han vende tilbake, i denne byen skal han ikke komme inn, sier HERREN.
34Jeg vil verne denne byen og berge den for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.
35Den natten gikk HERRENS engel ut og slo i hjel et hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der.
36Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.
37En gang mens han bøyde seg i bønn for guden Nisrok i hans tempel, hogg sønnene Adrammelek og Sareser ham ned med sverd. De flyktet til Ararat-landet. Og Sanheribs sønn Asar-Haddon ble konge etter ham.