1Jeg skulle ønske at dere ville tåle litt galskap av meg! Ja, dere får tåle det!
2For jeg vokter dere med Guds brennende sjalusi. Jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru.
3Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.
4For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.
5Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene.
6Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere.
7Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium for dere uten betaling, og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere?
8Andre menigheter har jeg nærmest plyndret; jeg fikk lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere.
9Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe. For brødrene som kom fra Makedonia, ga meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter.
10Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne æren skal ingen i hele Akaia få ta fra meg!
11Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud jeg gjør.
12Men det jeg har gjort hittil, vil jeg fortsatt gjøre. For noen vil gjerne ha skryt for at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg avskjære dem fra.
13Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler.
14Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel.
15Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.
16Jeg sier igjen: Ingen må tro at jeg er gått fra forstanden. Men om dere tror det, så la meg være fra forstanden, slik at også jeg får skryte litt.
17Det jeg sier, det sier jeg ikke fordi Herren vil det; jeg sier det i en slags galskap.
18For når så mange skryter av sine menneskelige fortrinn, vil også jeg gjøre det.
19Dere som er så kloke, tåler gjerne folk som har mistet forstanden.
20For dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utnytter og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet.
21Jeg må med skam tilstå at vi har vært altfor svake til den slags! Men det de andre våger, våger vel også jeg — nå taler jeg i vanvidd.
22Er de hebreere? Også jeg. Er de israelitter? Også jeg. Er de Abrahams etterkommere? Det er også jeg.
23Er de Kristi tjenere? Jeg sier i mitt vanvidd: Jeg er det enda mer. Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare.
24Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær.
25Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet.
26Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken,
27i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden.
28I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene.
29Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg?
30Skal jeg være stolt, vil jeg være stolt av min svakhet.
31Jeg lyver ikke, det vet Gud, vår Herre Jesu Far, som er velsignet i evighet!
32I Damaskus satte landshøvdingen til kong Aretas ut vakter i byen for å gripe meg.
33Men jeg ble firt ned i en kurv fra en luke i bymuren og slapp ut av hendene hans.