1Josjafat fikk stor rikdom og ære, og han knyttet slektsbånd til Ahab.
2Noen år senere dro han ned til Ahab i Samaria. Ahab slaktet en stor mengde småfe og storfe for ham og de mennene han hadde med seg, og overtalte ham til å dra opp mot Ramot i Gilead.
3«Vil du gå med meg mot Ramot i Gilead?» sa Israels-kongen Ahab til Juda-kongen Josjafat. Og han svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk. Vi går med deg i krigen.»
4Men siden sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos HERREN!»
5Da samlet Israels konge profetene, fire hundre mann, og spurte dem: «Skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Gud vil gi byen i kongens hender.»
6Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av HERRENS profeter her som vi også kunne spørre?»
7Israels konge svarte: «Det finnes enda en som vi kunne få til å spørre HERREN. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, men alltid vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke snakke slik!»
8Da ropte Israels konge på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
9Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene sto foran dem og profeterte.
10Sidkia, sønn av Kenaana, laget seg horn av jern og sa: «Så sier HERREN: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»
11Alle profetene profeterte likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. HERREN vil gi byen i kongens hender.»
12Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «Hør! Profetene sier med én munn at det skal gå kongen vel. La nå ditt ord være som deres og spå godt, du også!»
13Men Mika svarte: «Så sant HERREN lever: Det min Gud sier, må jeg tale.»
14Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» Han svarte: «Dra opp dit, så skal dere ha lykken med dere! De skal overgis i deres hender.»
15Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i HERRENS navn?»
16Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som sauer uten gjeter. Og HERREN sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem i fred, hver til sitt!»
17Da sa Israels konge til Josjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt.»
18Mika sa: Så hør da HERRENS ord! Jeg så HERREN sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto ved hans høyre og hans venstre side.
19Da spurte HERREN: «Hvem vil forlede Ahab, Israels konge, så han drar opp mot Ramot i Gilead og faller der?» En svarte slik og en annen slik.
20Da gikk en ånd fram, stilte seg foran HERREN og sa: «Jeg skal forlede ham.» «Hvordan?» spurte HERREN.
21Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.» Da sa Herren: «Ja, du skal lokke ham, og det skal lykkes deg. Dra av sted og gjør det!»
22Så har da HERREN lagt en løgnens ånd i munnen på disse profetene dine. HERREN har varslet ulykke over deg.
23Da gikk Sidkia, sønn av Kenaana, bort og slo Mika på kinnet og sa: «På hvilken måte er HERRENS ånd gått over fra meg for å tale gjennom deg?»
24Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å gjemme deg.»
25Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongssønnen Joasj
26og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel! La ham bare få små rasjoner med brød og vann til jeg kommer uskadd hjem igjen.»
27Mika sa: «Kommer du uskadd hjem igjen, så har ikke HERREN talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folk!»
28Så dro kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
29Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg drar i krigen. Men du kan ha på deg dine vanlige klær.» Så forkledde Israels konge seg, og de dro ut i krigen.
30Arameerkongen hadde gitt denne ordren til sine kommandanter for stridsvognene: «Dere skal ikke kjempe mot høy eller lav, men bare mot Israels konge.»
31Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det må være kongen i Israel.» Så omringet de ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt, og HERREN hjalp ham. Gud lokket dem bort fra ham.
32Da vognkommandantene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.
33Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.»
34Kampen ble hardere og hardere utover dagen, og Israels konge ble støttet opp i vognen sin under striden mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.