1Dere vet selv, søsken, at dere ikke tok imot oss forgjeves.
2Enda vi tidligere, som dere vet, var blitt plaget og mishandlet i Filippi, ga vår Gud oss frimodighet til å tale sitt evangelium til dere, tross sterk motstand.
3For det ligger ikke villfarelse eller urene motiver bak vår forkynnelse. Vi farer heller ikke med svik.
4Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter.
5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne.
6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre,
7selv om vi kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn blant dere, som når en amme steller med sine egne barn,
8slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere.
9For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere.
10Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende.
11Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn:
12Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.
13Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det — ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.
14For dere, søsken, har fulgt eksempelet fra Guds menigheter i Judea, de som er i Kristus Jesus. Dere har måttet tåle det samme fra egne landsmenn som de har måttet tåle fra jødene,
15de som drepte Herren Jesus og profetene, og som forfulgte oss. De er ikke til glede for Gud og står alle mennesker imot.
16For de hindrer oss i å tale til hedningene slik at de kan bli frelst, og slik fyller de opp med synd på synd. Men vreden har til sist nådd dem.
17For en kort tid ble vi skilt fra dere, søsken, som barn fra sine foreldre; dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vi lengtet etter dere og håpet inderlig å kunne se dere ansikt til ansikt.
18Derfor ville vi besøke dere; og jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.
19For hvem er vel vårt håp, vår glede og vår seierskrans om ikke dere, når vår Herre Jesus kommer og vi står for hans ansikt?
20Ja, dere er vår ære og vår glede!