1Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, og min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd
2at jeg har en stor sorg og stadig nød i mitt hjerte.
3For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjøttet,
4de som er israelitter. Dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene.
5Også fedrene tilhører dem, og fra dem er Kristus kommet etter kjøttet, Han som er over alle, Gud, lovprist i evighet. Amen.
6Men det er ikke så å forstå at Guds Ord har falt bort. For ikke alle som stammer fra Israel, er Israel,
7og de er heller ikke alle barn, selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: I Isak skal din slekt bli kalt.
8Det vil si, ikke de som er barn etter kjøttet, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til slekten.
9For dette er løftets ord: På denne tiden skal Jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.
10Ikke bare dette, men da Rebekka også var svanger ved én mann, ved vår far Isak
11– for barna var ennå ikke født og hadde verken gjort godt eller ondt, for at Guds plan etter utvelgelsen skulle stå fast, ikke av gjerninger, men ved Ham som kaller
12– da ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.»
13Det står skrevet: Jakob har Jeg elsket, men Esau har Jeg hatet.
14Hva skal vi da si? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte!
15For Han sier til Moses: «Jeg skal miskunne Meg over den Jeg miskunner Meg over, og Jeg skal være barmhjertig mot den Jeg er barmhjertig mot.»
16Så kommer det da ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn.
17For Skriften sier til Farao: « Nettopp til dette har Jeg reist deg opp, at Jeg kan få vise Min kraft på deg, og for at Mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.»
18Derfor viser Han miskunnhet mot den Han vil, og forherder den Han vil.
19Du vil da si til meg: «Hva mer har Han da å klage over? For hvem kan stå imot Hans vilje?»
20Men sannelig, hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til den som formet det: «Hvorfor har du lagd meg slik?»
21Har ikke pottemakeren makt over leiren, slik at han av samme leirklump kan lage et kar til ære og et annet til vanære?
22Selv om Gud ønsket å vise sin vrede og gjøre sin kraft kjent, har Han likevel i stor tålmodighet holdt ut med de vredens kar som var gjort fullt ferdige til ødeleggelse,
23også for at Hans herlighets rikdom skulle bli kunngjort over miskunnhetens kar, som Han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet.
24Til slike kar kalte Han også oss, ikke bare av jødene, men også av folkeslagene.
25Som Han også sier i Hosea: «Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil Jeg kalle den som er elsket.
26Det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke Mitt folk, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.»
27Jesaja roper også ut over Israel: «Selv om tallet på Israels etterkommere er som havets sand, skal bare en rest bli frelst.
28For Han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for Herren skal snart avslutte verket på jorden. »
29Og som Jesaja hadde sagt tidligere: «Hvis ikke Herren Sebaot hadde latt en slekt bli tilbake for oss, ville vi ha blitt som Sodoma, og vi ville ha blitt lik Gomorra. »
30Hva skal vi da si? At folkeslagene som ikke søkte rettferdigheten, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro.
31Men Israel som søkte rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov.
32Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen.
33Som det står skrevet: Se, Jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme.