1Til sangmesteren: Til melodi av «Mut labbén». En salme av David.
2eg vil prise Deg, Herre, av hele mitt hjerte. Jeg vil fortelle om alle Dine underfulle gjerninger.
3Jeg vil glede og fryde meg i Deg. Jeg vil lovsynge Ditt navn, Du, Den Høyeste.
4Når mine fiender vender tilbake, skal de falle og gå fortapt for Ditt ansikt.
5For Du har befestet min rett og min sak. Du satt på tronen og dømte med rettferdighet.
6Du har straffet folkeslagene, Du har ført den ugudelige i fortapelsen, Du har slettet ut deres navn for all evighet.
7Å, du fiende, ødeleggelsene er over for alltid. Byer har du utslettet. Selv minnet om dem er gått til grunne.
8Men Herren troner til evig tid. Han har gjort sin trone klar til dom.
9Han skal dømme verden med rettferdighet, og uten forskjell skal Han forkynne dom over folkeslagene.
10Herren skal også være en tilflukt for den undertrykte, en tilflukt i trengselstider.
11De som kjenner Ditt navn, skal sette sin lit til Deg. For Du, Herre, har ikke forlatt dem som søker Deg.
12Lovsyng Herren, Han som bor på Sion! Forkynn Hans gjerninger blant folkene!
13For når Han hevner blod, husker Han dem; Han glemmer ikke ropet fra de ydmyke.
14Vær meg nådig, Herre! Se hvordan jeg blir plaget av dem som hater meg, Du som løfter meg opp fra dødens porter,
15så jeg kan kunngjøre all Din pris i portene til Sions datter. Jeg vil fryde meg i Din frelse.
16Folkeslagene sank ned i graven de gravde. I garnet de gjemte, er deres egen fot fanget.
17Herren er blitt kjent ved dommene Han setter i verk. Den ugudelige fanges i sine egne henders verk. Higgajon.
18De ugudelige skal fare ned til dødsriket sammen med alle folkeslagene som glemmer Gud.
19Men den fattige skal ikke for alltid være glemt. De elendiges håp skal ikke gå til grunne for godt.
20Reis Deg, Herre, la ikke mennesket få overmakten! La folkeslagene dømmes for Ditt ansikt!
21Skap frykt i dem, Herre, så folkeslagene kan erkjenne at de er mennesker.