1Til sangmesteren. En læresalme av Korahs sønner.
2ud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss om de gjerningene Du gjorde i deres dager, i gamle dager:
3Med Din hånd drev du hedningfolk bort, men plantet våre fedre. Du plaget folkeslagene og kastet dem ut.
4For det var ikke ved sitt eget sverd våre fedre tok landet i eie, og deres egen arm har ikke frelst dem, nei, det var Din høyre hånd, Din arm og Ditt ansikts lys, fordi Du hadde behag i dem.
5Du er min Konge, Gud. Befal frelse for Jakob!
6Ved Deg skal vi støte ned våre fiender. Ved Ditt navn skal vi trampe ned dem som reiser seg mot oss.
7For jeg kan ikke stole på min bue, og mitt sverd kan ikke frelse meg.
8Men Du har frelst oss fra våre fiender, og dem som hatet oss har Du gjort til skamme.
9I Gud roser vi oss hele dagen lang, og vi priser Ditt navn til evig tid.
10Men likevel har Du støtt oss ut og ført vanære over oss, og Du går ikke ut med våre hærer.
11Du lar oss flykte fra fienden, og de som hater oss, har røvet til seg bytte.
12Du ga oss som slaktesauer, og Du har spredt oss blant folkeslagene.
13Du selger Ditt folk billig, og Du blir ikke rik av salget.
14Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem omkring oss.
15Du gjør oss til et ordtak blant hedningfolkene. Folkene rister på hodet av oss.
16Hele dagen står min vanære for meg, og skamrødmen dekker mitt ansikt
17ved røsten av ham som håner og spotter, ved blikket fra fienden og hevneren.
18Alt dette er kommet over oss. Men vi har ikke glemt Deg, og vi har ikke sveket Din pakt.
19Vårt hjerte er ikke vendt bort, og våre skritt har ikke bøyd av fra Din vei.
20Likevel har Du knust oss der sjakalene har sitt tilhold, og lagt oss i dødens skygge.
21Hadde vi glemt vår Guds navn eller rakt våre hender ut mot en fremmed gud,
22ville ikke Gud gjennomskue det? For Han kjenner hjertets hemmeligheter.
23Men for Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktefår.
24Våkn opp! Hvorfor sover Du, Herre? Stå opp! Støt oss ikke bort for alltid!
25Hvorfor skjuler Du Ditt ansikt, og glemmer vår fornedrelse og vår trengsel?
26For vår sjel er nedbøyd i støvet. Vår kropp trykker seg til jorden.
27Reis Deg til vår hjelp, og forløs oss for Din trofasthets skyld!