1Til sangmesteren. Til Jedutun. En salme av David.
2eg sa: «Jeg vil vokte mine veier, så ikke jeg synder med min tunge. Jeg vil vokte min munn med munnkurv, så lenge den ugudelige står foran meg.»
3Jeg ble stum og stille, selv ikke det gode talte jeg om. Men min smerte flammet opp.
4Mitt hjerte ble opphetet i meg. Mens jeg grublet, ble ilden opptent. Så talte jeg med min tunge:
5«Herre, gjør meg kjent med min utgang og mine tilmålte dager, hvor mange de er, så jeg kan forstå hvor forgjengelig jeg er.»
6Se, en håndfull dager har du gitt meg, og mitt livsløp er som ingenting for Deg. Sannelig, hvert menneske, hvor støtt det enn står, er bare som et pust.
7Sannelig, hver mann går omkring som en skygge. Sannelig, de har det travelt til ingen nytte. Han hoper sammen så mangt, men vet ikke hvem som skal ta vare på det.
8Og nå, Herre, hva venter jeg på? Min forventning, den står til Deg.
9Fri meg fra alle mine overtredelser! Gjør meg ikke til spott for dåren!
10Jeg ble stum, jeg åpnet ikke min munn, for det var Du som gjorde det slik.
11Ta Din plage bort fra meg. Jeg forgår ved slaget av Din hånd.
12Når Du tukter mannen med straff for hans misgjerning, lar Du det fordufte som møll, det han har sin lyst i. Sannelig, hvert menneske er bare som et pust.
13Hør min bønn, Herre, og legg øret til mitt rop! Vær ikke taus overfor mine tårer! For jeg er jo gjest hos Deg, en fremmed på reise, slik alle mine fedre var.
14Ta Ditt blikk bort fra meg, så jeg kan få gleden tilbake før jeg går bort og ikke er her mer.