1alleluja! Pris Herren, for Han er god. For Hans miskunnhet varer evig.
2Hvem kan kunngjøre Herrens mektige gjerninger? Hvem kan forkynne all Hans pris?
3Salige er de som tar vare på retten, og den som gjør rettferdighet til enhver tid.
4Herre, husk meg med den nåde Du har for Ditt folk. Se til meg med Din frelse,
5så jeg kan se godene for Dine utvalgte, så jeg kan glede meg i Ditt folks glede, så jeg kan rose meg sammen med Din arv.
6Vi har syndet med våre fedre, vi har falt i misgjerning, vi er skyldige.
7Våre fedre i Egypt forsto ikke Dine underfulle gjerninger. De husket ikke Dine mange nådegjerninger, men gjorde opprør ved havet, Rødehavet.
8Likevel frelste Han dem for sitt navns skyld, så Han kunne gjøre sin mektige kraft kjent.
9Han truet Rødehavet, og det tørket opp. Så ledet Han dem gjennom de store dyp, som gjennom ørkenen.
10Han frelste dem fra hans hånd som hatet dem, og forløste dem fra fiendens hånd.
11Vannet dekket over deres fiender, ikke én av dem ble tilbake.
12Da trodde de Hans Ord; de sang Hans pris.
13Men de hadde snart glemt Hans gjerninger. De ventet ikke på Hans råd,
14men ble grepet av en grådig lyst der i ødemarken, og de satte Gud på prøve i ørkenen.
15Og Han ga dem det de ba om, men overga deres sjel til å tæres bort.
16Da de var misunnelige på Moses i leiren, og på Aron, Herrens hellige,
17åpnet jorden seg og slukte Datan og dekket over Abirams flokk.
18En ild ble opptent i deres flokk, flammen brente opp de ugudelige.
19De lagde en kalv ved Horeb og tilba det støpte bildet.
20Slik byttet de sin ære mot bildet av en gressetende okse.
21De glemte Gud, sin Frelser, som hadde gjort storverk i Egypt,
22underfulle gjerninger i Kams land, fryktinngytende verk ved Rødehavet.
23Derfor sa Han at Han ville ødelegge dem, hadde det ikke vært for Moses, Hans utvalgte, som stilte seg i gapet foran Hans ansikt, for å vende Hans harme bort, så Han ikke skulle ødelegge dem.
24Så forkastet de det herlige landet. De trodde ikke Hans Ord,
25men klaget i sine telt, og hørte ikke på Herrens røst.
26Derfor løftet Han sin hånd mot dem for å slå dem ned i ørkenen,
27for å støte deres etterkommere ut blant folkeslagene og spre dem omkring i landene.
28De sluttet seg til Ba’al-Peor og spiste offer som var gitt til de døde.
29Slik egget de Ham til vrede med sine gjerninger, og det brøt ut pest blant dem.
30Da sto Pinhas fram og gikk imellom med dom, og pesten ble stanset.
31Og det ble regnet ham til rettferdighet for alle slekter til evig tid.
32Også ved Meribas vann gjorde de Ham vred, så det gikk Moses ille for deres skyld.
33For de gjorde opprør mot Hans Ånd, så han talte tankeløst med sine lepper.
34De utryddet ikke folkene som Herren hadde sagt dem,
35men de blandet seg med hedningene og lærte seg deres gjerninger.
36De dyrket deres avgudsbilder, som ble en snare for dem.
37De ofret til og med sine sønner og døtre til demoner,
38og utøste uskyldig blod, blodet av sine sønner og døtre, som de ofret til Kanaans avgudsbilder, så landet ble vanhelliget med blodet.
39Slik ble de urene gjennom det de gjorde, og drev hor ved sine gjerninger.
40Derfor ble Herrens vrede opptent mot sitt folk, så Han fikk avsky for sin egen arv.
41Og Han overga dem i hedningenes hånd; de som hatet dem, hersket over dem.
42Deres fiender undertrykte dem, og de ble ydmyket under deres hånd.
43Mange ganger utfridde Han dem. Men de gjorde opprør ved sine egne råd og ble fornedret for sine misgjerninger.
44Likevel så Han deres trengsel da Han hørte deres rop.
45Og for deres skyld husket Han sin pakt, og i sin store trofasthet angret Han.
46Han lot dem også få barmhjertighet fra alle dem som førte dem i fangenskap.
47Frels oss, Herre, vår Gud, og samle oss fra hedningfolkene, så vi kan prise Ditt hellige navn og ha vår ros i Din pris.
48Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet til evighet! Og hele folket skal si: «Amen!» Halleluja!