1Min sønn, gi akt på min visdom! Bøy ditt øre til min forstand,
2så du kan ta vare på evnen til å vurdere rett, og dine lepper kan verne om kunnskapen.
3For en løsaktig kvinne har lepper som drypper av honning, og hennes gane er glattere enn olje.
4Men til slutt er hun bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd.
5Hennes føtter farer ned til døden, hennes skritt har feste i dødsriket.
6Hun slår slett ikke inn på livets sti, hennes veier er utrygge, men du merker det ikke.
7Hør derfor nå på meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
8Hold din vei langt borte fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus,
9så du ikke gir din manndomskraft til andre og dine år til den grusomme,
10så ikke de fremmede skal mettes med din kraft, og utkommet av ditt strev skal tilfalle en utlendings hus.
11Til slutt vil du bare sukke over at ditt kjøtt og din kropp er tært bort,
12og du må si: «Hvordan kunne jeg hate rettledning, hvordan kunne mitt hjerte forakte tilrettevisning!
13Jeg hørte ikke på mine læreres røst, og jeg vendte ikke mitt øre til dem som veiledet meg.
14Det var nære på at alt det onde skulle ramme meg midt i forsamlingen og menigheten.»
15Drikk vann fra din egen brønn og rennende vann fra din egen kilde.
16Skulle vel dine kilder bli spredt rundt omkring, ja, ut på torgene, som strømmer av vann?
17La dem være for deg selv, for deg alene, og ikke for de fremmede hos deg.
18Må din kilde være velsignet, og gled deg i din ungdoms kone,
19den elskelige hind og den yndige gasell. La hennes bryster stille din lyst til enhver tid. La deg alltid beruse av hennes kjærlighet.
20For hvorfor skulle du, min sønn, la deg beruse av en løsaktig kvinne, være omfavnet i armene på en kvinne som forfører?
21For en manns veier ligger framfor Herrens øyne, og Han gransker alle hans stier.
22Hans egne misgjerninger fanger den ugudelige, av sin egen synds bånd er han lenket.
23Han skal dø fordi det ikke finnes noen rettledning, og i sin store dumhet skal han fare vill.