1Så hevet hele menigheten sin røst og ropte, og folket gråt hele den natten.
2Alle Israels barn klaget til Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Om vi bare hadde dødd i landet Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!
3Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, så vi må falle for sverdet og våre koner og barn bli tatt som bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»
4Så sa de til hverandre: «La oss ta ut et overhode og vende tilbake til Egypt!»
5Da falt Moses og Aron med ansiktet mot jorden foran hele forsamlingen av Israels barns menighet.
6Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde speidet på landet, flerret klærne sine.
7De talte til hele menigheten av Israels barn og sa: «Det landet vi dro gjennom for å speide på, er et overmåte godt land.
8Dersom Herren har behag i oss, så vil Han føre oss inn i dette landet og gi det til oss, et land som flyter med melk og honning.
9Gjør bare ikke opprør mot Herren, og frykt ikke for folket i landet, for de blir som brød for oss. Deres vern har veket fra dem, og Herren er med oss. Frykt ikke for dem!»
10Da sa hele menigheten at de ville steine dem. Men Herrens herlighet viste seg i Åpenbaringsteltet, for alle Israels barn.
11Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dette folket forakte Meg? Og hvor lenge vil de la være å tro på Meg, tross alle tegnene Jeg har gjort blant dem?
12Jeg vil slå dem med pest og ta fra dem arven, og Jeg vil gjøre deg til et folk som er større og mektigere enn dem.»
13Moses sa til Herren: «Da vil egypterne få høre om det, for ved Din makt førte Du dette folket ut fra dem.
14De vil fortelle om det til dem som bor i dette landet. De har hørt at Du, Herren, er midt iblant dette folket, og at Du, Herren, viser Deg ansikt til ansikt, og at Din sky står over dem og at Du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.
15Hvis Du dreper dette folket som én mann, da vil folkeslagene som har hørt gjetordet om Deg, si:
16‘Fordi Herren ikke klarte å føre dette folket inn i landet Han hadde tilsverget dem, har Han slaktet dem ned i ørkenen.’
17Men nå – jeg ber Deg – la min Herres kraft vise seg mektig, slik Du har talt og sagt:
18‘Herren er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir misgjerning og overtredelse. Men Han holder sannelig ikke den skyldige uskyldig, men lar fedrenes misgjerning komme over barn i tredje og fjerde slektsledd.’
19Jeg ber Deg: Tilgi dette folkets misgjerning etter Din store miskunn, slik Du har tilgitt dette folket hele veien fra Egypt og helt til denne stund.»
20Da sa Herren: «Jeg har tilgitt etter ditt ord.
21Men så sant Jeg lever, skal Herrens herlighet fylle hele jorden.
22Fordi alle disse mennene som har sett Min herlighet og tegnene Jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, har satt Meg på prøve disse ti gangene uten å høre på Min røst,
23så skal de sannelig heller ikke få se det landet Jeg tilsverget deres fedre. Heller ingen av dem som viste forakt for Meg, skal få se det.
24Men fordi det er en annen ånd i Min tjener Kaleb og han har fulgt Meg helt og fullt, vil Jeg føre ham inn i det landet han kom inn i, og la etterkommerne hans få arve det.
25Nå bor amalekittene og kanaaneerne i dalen. I morgen skal dere snu og legge ut i ørkenen langs veien mot Sivhavet.»
26Herren talte til Moses og Aron og sa:
27«Hvor lenge skal denne onde menigheten holde på med å klage til Meg? Jeg har hørt de klagene Israels barn fører mot Meg.
28Si til dem: Så sant Jeg lever, sier Herren, slik dere har talt for Mine ører, slik skal Jeg gjøre med dere:
29I denne ørkenen skal likene deres falle, dere som har klaget til Meg, av alle dere som ble mønstret, så mange dere er, fra 20 år og over.
30Dere skal sannelig ikke komme inn i det landet Jeg sverget at Jeg skulle la dere bo i. Bare Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn, er unntatt.
31Men deres barn, dem dere sa ville bli tatt til bytte, dem skal Jeg føre inn. De skal få kjenne landet dere forkastet.
32Men likene deres skal falle i denne ørkenen.
33Deres sønner skal være gjetere i ørkenen i 40 år. Og de må bære straffen for deres horeliv, helt til likene deres blir borte i ørkenen.
34Ut fra hvor mange dager dere speidet på landet, 40 dager, skal dere bære skylden i 40 år, ett år for hver dag. Dere skal få kjenne at Jeg står dere imot.
35Jeg, Herren, har talt dette: Jeg skal sannelig gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har samlet seg mot Meg. I denne ørkenen skal de forgå; her skal de dø.»
36Mennene som Moses sendte ut for å speide på landet, og som vendte tilbake og ved å tale ille om landet fikk hele menigheten til å klage til ham,
37nettopp disse mennene som talte ille om landet, de døde i pesten for Herrens ansikt.
38Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, var de som overlevde av mennene som hadde dratt av sted for å speide på landet.
39Så talte Moses alle disse ordene til alle Israels barn, og folket sørget dypt.
40Neste morgen sto de tidlig opp og gikk opp mot toppen av fjellet og sa: «Her er vi, og vi vil dra opp til det stedet Herren har lovt oss, for vi har syndet.»
41Men Moses sa: «Hvorfor går dere nå imot Herrens befaling? For dette vil ikke lykkes.
42Dra ikke dit opp, så dere ikke skal bli slått av fiendene deres, for Herren er ikke iblant dere.
43For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere skal falle for sverdet. Fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil ikke Herren være med dere.»
44Men de var trassige og dro opp mot fjelltoppen. Men verken Herrens paktsark eller Moses forlot leiren.
45Amalekittene og kanaaneerne som bodde på det fjellet, kom ned og slo dem og knuste dem så de ble fordrevet til Horma.