Nehemiah 5
1 Men det lød et stort klagerop fra folket og deres koner mot deres jødiske brødre.
2 For det var noen som sa: «Vi, våre sønner og døtre er mange. La oss derfor få korn, så vi kan spise og overleve.»
3 Noen andre sa: «Vi må pantsette åkrene, vingårdene og husene våre, vi må få tak i korn i denne hungersnøden.»
4 Det var også dem som sa: «For å få penger til kongens skatt har vi lånt penger på åkrene og vingårdene våre.
5 Men nå er vi av samme kjøtt og blod som våre brødre, og våre barn og deres barn er like. Men likevel må vi tvinge våre sønner og våre døtre til å bli slaver, ja noen av våre døtre er allerede ført inn i slaveriet. Vi har ingen makt til å fri dem ut, for åkrene og vingårdene våre tilhører andre.»
6 Jeg ble meget opprørt da jeg hørte klageropene fra dem og disse ordene.
7 Da ble hjertet myndig i meg, og jeg gikk i rette med stormennene og forstanderne. Jeg sa til dem: «Hver av dere krever ågerrente av sin bror.» Så kalte jeg sammen en stor forsamling mot dem.
8 Jeg sa til dem: «Etter vår evne har vi frikjøpt våre jødiske brødre som ble solgt til hedningfolkene. Vil dere nå virkelig selge deres brødre? Eller skal de nå selge seg til oss?» Da ble de helt stille og målløse.
9 Så sa jeg: «Den gjerningen dere gjør, er ikke rett. Skulle dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så hedningfolkene, våre fiender, ikke får grunn til å spotte?
10 Jeg også, sammen med mine brødre og tjenere, har lånt dem penger og korn. Men nå ber jeg om at vi ettergir hele gjelden.
11 Jeg ber dere nå om at dere i dag gir dem åkrene, vingårdene, olivenlundene og husene tilbake og ettergir dem fullt ut alle pengene, kornet, mosten og oljen dere har lånt til dem.»
12 Da sa de: «Vi skal gi det tilbake, og vi vil ikke kreve noe av dem. Vi skal gjøre som du sier.» Da tilkalte jeg prestene, og jeg fikk dem til å sverge på at de ville gjøre etter det som var sagt.
13 Så ristet jeg ut brystfolden på kjortelen min og sa: «Må Gud på denne måten riste hver mann ut fra sitt eget hus og fra sin eiendom, dersom han ikke holder dette løftet. På denne måten skal han ristes og tømmes ut.» Hele forsamlingen sa: «Amen!» Og de lovet Herren. Så gjorde folket som vi hadde sagt.
14 Fra den dagen da jeg ble utnevnt til å være stattholderen deres i landet Juda, fra det tjuende til det trettiandre regjeringsåret til kong Artaxerxes, i tolv år, tok verken jeg eller mine brødre av matforsyningene til stattholderen.
15 Men de tidligere stattholderne, de som hadde vært før meg, hadde lagt tunge byrder på folket. De krevde både brød og vin fra dem, foruten 40 sjekel sølv. Ja, til og med tjenerne deres la byrder på folket, men jeg gjorde ikke det, for jeg fryktet Gud.
16 Jeg holdt standhaftig på med arbeidet på bymuren, og vi kjøpte ikke noe åkerland. Alle tjenerne mine var samlet der for å arbeide.
17 Ved bordet mitt var det 150 jøder og forstandere, foruten dem som kom til oss fra folkeslagene rundt oss.
18 Det som ble gjort i stand daglig, var en okse og seks utsøkte sauer. Også fugler ble gjort i stand for meg, og en gang hver tiende dag var det overflod av alle slags vin. Men til tross for dette krevde jeg ikke noe fra matforsyningene til stattholderen, for tjenestearbeidet lå tungt på dette folket.
19 Husk på meg, min Gud, til det gode, etter alt det jeg har gjort for dette folket!