1På den dagen leste de fra Moseboken mens folket hørte på, og der ble det oppdaget at det var skrevet at ingen ammonitt eller moabitt noen gang skulle komme inn i Guds forsamling,
2fordi de ikke hadde møtt Israels barn og gitt dem brød og vann, men hadde leid Bileam for å forbanne dem. Men vår Gud vendte forbannelsen til en velsignelse.
3Det skjedde: Da de hadde hørt loven, skilte de ut fra Israel alle som var av andre folkeslag.
4Før dette hendte, viste det seg at presten Eljasjib, som var gitt myndighet over lagerhusene i vår Guds hus, og som var i nær slekt med Tobia,
5hadde gjort i stand et stort rom for ham. Der hadde de tidligere lagret grødeoffer, røkelse, forskjellige gjenstander, tiende av kornet, mosten og oljen, som de hadde fått befaling om å gi til levittene og sangerne og portvaktene, og offergavene til prestene.
6Men mens alt dette hendte, var ikke jeg i Jerusalem, for i det trettiandre regjeringsåret til Artaxerxes, Babels konge, hadde jeg kommet tilbake til kongen. Men da et bestemt antall dager var gått, ba jeg kongen om anledning til å reise.
7Jeg kom til Jerusalem og oppdaget hvilken ondskap Eljasjib hadde lagt til rette for Tobia ved at han hadde gjort i stand et rom til ham i forgården til Guds hus.
8Dette syntes jeg meget ille om. Derfor kastet jeg alt innboet til Tobia ut av rommet.
9Deretter befalte jeg dem å gjøre rommene rene. Så fikk jeg brakt inn igjen de gjenstandene som hørte til i Guds hus, sammen med grødeofferet og røkelsen.
10Jeg skjønte også at levittenes andeler ikke var gitt dem. For hver av levittene og sangerne som gjorde tjeneste, hadde dratt tilbake til sitt eget åkerland.
11Derfor gikk jeg i rette med forstanderne og sa: «Hvorfor er Guds hus blitt forsømt?» Jeg kalte dem sammen og innsatte dem igjen på plassene sine.
12Så kom hele Juda med tienden av kornet, mosten og oljen til lagerhuset.
13Som skattmestere over lagerhuset utnevnte jeg presten Sjelemja og Sadok, den skriftlærde, og av levittene utnevnte jeg Pedaja. Hanan, sønn av Sakkur, sønn av Mattanja, ble utpekt til å stå ved deres side. For de ble holdt for å være pålitelige. Oppgaven deres var å dele ut til sine brødre.
14Husk på meg, min Gud, for dette, og utslett ikke mine barmhjertighetsgjerninger som jeg har gjort for min Guds hus, og for tjenestene som hører til der.
15I de dager så jeg folket i Juda tråkke vinpresser på sabbaten. De kom med kornbånd og lesset dem på eslene, også vin, druer, fikener og all slags last. Alt dette tok de med seg inn i Jerusalem på sabbatsdagen. Jeg advarte dem den dagen de solgte disse matvarene.
16Det bodde også noen fra Tyros der, og de kom med fisk og alle slags varer, og på sabbaten solgte de dem til Judas barn og i Jerusalem.
17Da gikk jeg i rette med stormennene i Juda og sa: «Hvordan kan dere gjøre noe så ondt som å vanhellige sabbatsdagen?
18Var det ikke nettopp dette deres fedre gjorde, og som førte til at Gud måtte la alt dette onde komme over oss og over denne byen? Dere lar enda mer vrede komme over Israel ved å vanhellige sabbaten.»
19Straks det begynte å mørkne i Jerusalems portrom, befalte jeg at portene skulle stenges. Jeg ga befaling om at de ikke skulle åpnes før etter sabbaten. Så satte jeg ut noen av tjenerne mine ved portene. De skulle se til at det ikke ble ført inn noen last på sabbatsdagen.
20Handelsmennene og de som solgte alle slags varer, overnattet nå utenfor Jerusalem både én og to ganger.
21Da advarte jeg dem og sa: «Hvorfor overnatter dere utenfor muren? Hvis dere gjør det igjen, må jeg bruke makt mot dere.» Fra da av kom de ikke mer på sabbaten.
22Jeg påla levittene å rense seg, og at de skulle gå av sted og vokte portene, så sabbatsdagen kunne holdes hellig. Husk på meg, min Gud, for dette også, og spar meg etter Din store barmhjertighet!
23I de dager merket jeg meg også de jødene som hadde giftet seg med kvinner fra Asjdod, Ammon og Moab.
24Halvparten av barna deres talte språket som ble brukt i Asjdod, og de kunne ikke snakke det jødiske språket, men talte det språket som tilhørte det ene eller det andre folket.
25Derfor gikk jeg i rette med dem og forbannet dem, slo noen av dem og dro dem i håret. Jeg lot dem sverge ved Gud og si: «Dere skal ikke gi deres døtre som koner til deres sønner, og heller ikke ta noen av deres døtre til deres sønner eller til dere selv.
26Syndet ikke også Salomo, Israels konge, på denne måten? Likevel var det ingen konge som ham blant alle folkeslagene. Han var elsket av Gud, og Gud gjorde ham til konge over hele Israel. Men selv han ble forledet av de fremmede kvinnene, så han syndet.
27Skal vi da bare rolig høre på at dere holder fram med all denne store ondskapen og er troløse mot Gud ved å gifte dere med hedenske kvinner?»
28En av Jojadas sønner, øverstepresten Eljasjibs sønn, var svigersønn til horonitten Sanballat. Derfor drev jeg ham bort fra meg.
29Husk på dem, min Gud, for de har gjort prestedømmet urent og prestedømmets og levittenes pakt uren.
30På den måten renset jeg dem fra alt som var hedensk. Jeg fastsatte de forpliktelsene prestene og levittene skulle ha, enhver i sin tjeneste.
31Jeg fastsatte hvordan offerveden og førstegrøden skulle bringes til bestemte tider. Husk på meg, min Gud, til det gode!