1Gileaditten Jefta var en mektig kriger, men han var sønn av en prostituert. Det var Gilead som var far til Jefta.
2Gileads kone fødte ham sønner. Da sønnene til hans kone vokste opp, drev de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke ha del i arven i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.»
3Da flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Dårlige menn flokket seg rundt Jefta og dro ut med ham på ferdene hans.
4Etter en tid skjedde det at folket i Ammon gikk til strid mot Israel.
5Da folket i Ammon stred mot Israel, dro de eldste i Gilead av sted for å hente Jefta fra landet Tob.
6Så sa de til Jefta: «Kom og bli føreren vår, så vi kan stride mot folket fra Ammon.»
7Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg, og drev ikke dere meg bort fra min fars hus? Hvorfor har dere kommet til meg nå når dere er i trengsel?»
8De eldste i Gilead sa til Jefta: «Dette er grunnen til at vi nå har vendt oss til deg igjen, det er for at du skal gå med oss og stride mot folket fra Ammon og være vårt overhode over alle som bor i Gilead.»
9Så sa Jefta til de eldste i Gilead: «Hvis dere fører meg hjem igjen for å stride mot folket fra Ammon og Herren overgir dem i min makt, er det da ikke jeg som skal være overhodet deres?»
10De eldste i Gilead sa til Jefta: «Herren skal være vitne mellom oss hvis vi ikke gjør etter dine ord.»
11Så gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til overhode og fører over dem. Og Jefta talte alle sine ord for Herrens ansikt i Mispa.
12Jefta sendte budbærere til kongen over folket fra Ammon og sa: «Hva er det som står imellom meg og deg, siden du har kommet for å stride mot meg i mitt land?»
13Ammonfolkets konge svarte Jeftas budbærere: «Fordi Israel tok landet mitt da de kom opp fra Egypt, helt fra Arnon og helt til Jabbok og til Jordan, skal du nå gi det tilbake i fred.»
14Da sendte Jefta igjen budbærere til kongen over folket fra Ammon,
15og de sa til ham: «Så sier Jefta: Israel tok ikke Moabs land og heller ikke landet til Ammons folk.
16For da Israel dro opp fra Egypt, vandret de gjennom ørkenen helt til Sivhavet og kom til Kadesj.
17Da sendte Israel budbærere til Edoms konge og sa: «Jeg ber deg, la meg få dra gjennom landet ditt!» Men Edoms konge ville ikke høre på dem. På samme måten sendte de bud til Moabs konge, men heller ikke han ville gå med på det. Derfor ble Israel i Kadesj.
18De dro videre i ørkenen og gikk utenom landet Edom og landet Moab, og kom til østsiden av landet Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. Men de krysset ikke grensen til Moab, for Arnon var grensen til Moab.
19Så sendte Israel budbærere til amorittkongen Sihon, Hesjbons konge. Israel sa til ham: «Vi ber deg, la oss få dra gjennom landet ditt til det stedet vi skal.»
20Men Sihon stolte ikke på Israel slik at han lot dem dra gjennom landområdet sitt. Derfor samlet Sihon hele hæren sin, slo leir i Jahsa og gikk til strid mot Israel.
21Herren, Israels Gud, overga Sihon og hele folket hans i Israels hånd, og de beseiret dem. Slik tok Israel i eie hele landet til amorittene som bodde i det landet.
22De tok hele amorittenes landområde i eie, helt fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
23Nå har Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort fra sitt folk, Israels ansikt. Skulle da du ta det i eie?
24Tar du ikke imot alt det din gud Kamosj gir deg til eiendom? Derfor vil vi ta i eie alt det Herren vår Gud inntar for oss.
25Er du noe bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Stred han noen gang mot Israel? Gikk han noen gang til krig mot dem?
26Israel har bodd 300 år i Hesjbon og i landsbyene omkring, i Aroer og i landsbyene omkring og i alle byene langs bredden av Arnon. Hvorfor tok dere dem ikke tilbake i løpet av denne tiden?
27Derfor, jeg har ikke syndet mot deg, men du har gjort ondt mot meg ved å stride mot meg. Må Herren, Dommeren, felle dom på denne dag mellom Israels barn og Ammons barn.»
28Men kongen over Ammons barn hørte ikke på ordene som Jefta sendte til ham.
29Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse og gjennom Mispa i Gilead. Fra Mispa i Gilead rykket han fram mot folket fra Ammon.
30Jefta avla et løfte for Herren og sa: «Hvis Du virkelig vil overgi folket fra Ammon i min hånd,
31da skal det være slik at den som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender hjem i fred fra folket fra Ammon, skal tilhøre Herren. Jeg skal ofre ham som brennoffer.»
32Så rykket Jefta fram mot folket fra Ammon for å stride mot dem, og Herren overga dem i hans hånd.
33Han slo dem fra Aroer og helt til Minnit, 20 byer, og helt til Abel-Keramim; det ble et meget stort mannefall. Slik ble folket fra Ammon fornedret framfor Israels barn.
34Da Jefta kom tilbake til sitt hus i Mispa, kom datteren hans ut for å møte ham med tamburiner og dans. Hun var det eneste barnet hans. Foruten henne hadde han verken noen sønn eller datter.
35Da han fikk øye på henne, skjedde det at han flerret klærne sine og sa: «Ve, min datter! Du har ført meg ned i dyp sorg! Du har blitt min smerte! For jeg åpnet min munn overfor Herren, og jeg kan ikke tilbakekalle det.»
36Da sa hun til ham: «Min far, du åpnet din munn overfor Herren. Nå skal du gjøre med meg etter de ord som gikk ut fra din munn. For Herren har gitt deg hevn over dine fiender, Ammons barn.»
37Så sa hun til sin far: «La meg bare få dette ønsket oppfylt: Trekk deg tilbake fra meg i to måneder, så jeg kan gå av sted og flakke omkring i fjellene og gråte over min jomfrustand, jeg og venninnene mine.»
38Da sa han: «Gå av sted!» Og han lot henne dra bort i to måneder. Hun vandret omkring i fjellene sammen med venninnene sine og gråt over sin jomfrustand.
39Etter to måneder skjedde det at hun kom tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter løftet han hadde avgitt. Hun hadde ikke hatt seksuell omgang med noen mann. Det ble en sedvane i Israel
40at Israels døtre gikk av sted fire dager hvert år for å sørge over gileaditten Jeftas datter.