1Dette er de områdene Israels barn arvet i Kanaans land, som presten Elasar, Josva, Nuns sønn, og overhodene for stammefedrene blant Israels barn delte ut som arv til dem.
2De ni stammene og den halve stammen fikk arven sin ved loddkasting, slik Herren hadde befalt ved Moses.
3For Moses hadde gitt de to stammene og den halve stammen arven sin, mens han var på den andre siden av Jordan. Men til levittene hadde han ikke gitt noen arv blant dem.
4For Josefs barn utgjorde to stammer: Manasse og Efraim. Og til levittene i landet ga de ingen del. De fikk bare byer å bo i, med det fellesarealet til buskapen sin som hørte til sammen med deres egne eiendommer.
5Som Herren hadde befalt Moses, slik gjorde Israels barn. Og de fordelte landet.
6Så kom Judas barn fram for Josva i Gilgal. Kaleb, kenisitten Jefunnes sønn, sa til ham: «Du kjenner det ordet som Herren talte til Moses, den Guds mann, om deg og meg i Kadesj-Barnea.
7Jeg var 40 år gammel da Herrens tjener, Moses, sendte meg ut fra Kadesj-Barnea for å speide på landet. Og jeg kom tilbake til ham med det ord som jeg hadde fått i mitt hjerte.
8Men mine brødre som dro opp sammen med meg, gjorde folkets hjerter motløse. Men jeg fulgte Herren min Gud helt og fullt.
9Derfor sverget Moses den dagen og sa: «Sannelig, det landet hvor du satte foten din, skal være din og dine barns arv til evig tid, fordi du helt og fullt har fulgt Herren min Gud.»
10Og se, nå har Herren holdt meg i live i alle disse 45 årene, slik Han sa, helt fra Herren talte dette ord til Moses da Israel vandret i ørkenen. Nå er jeg her på denne dag, 85 år gammel.
11Ennå i dag er jeg like sterk som på den dagen Moses sendte meg ut. Som styrken min var den gangen, slik er også styrken min til strid nå, både til å gå ut og til å komme inn.
12Derfor skal du nå gi meg dette fjellet som Herren talte om på den dagen. For på den dagen hørte du at anakittene bor der, og at byene var store og befestede. Det kan hende at Herren vil være med meg og at jeg kan være i stand til å drive dem ut, som Herren har sagt.»
13Og Josva velsignet ham og ga Hebron som arv til Kaleb, Jefunnes sønn.
14Så ble Hebron en arv for Kaleb, kenisitten Jefunnes sønn, som det er til denne dag, fordi han helt og fullt fulgte Herren, Israels Gud.
15Navnet på Hebron var tidligere Kirjat-Arba. Arba var den største mannen blant anakittene. Nå hadde landet ro fra striden.