1Men Jona syntes meget ondt om dette, og han ble rasende.
2Da ba han til Herren: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg den gangen til Tarsis. For jeg vet at Du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde.
3Derfor, Herre, ta nå mitt liv fra meg! For det er bedre for meg enn å leve.»
4Da sa Herren: «Er det rett at sinne blir opptent i deg?»
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg øst for byen. Der lagde han en hytte og satte seg under den i skyggen, så han kunne se hva som ville skje med byen.
6Herren Gud hadde utsett en Kikajonplante og lot den vokse opp over Jona, så den kunne gi skygge over hodet hans og lette ham for tungsinnet. Jona gledet seg stort over Kikajonplanten.
7Men da det grydde av morgen neste dag, utså Gud en orm, og den stakk Kikajonplanten så den visnet.
8Da solen sto opp, lot Gud det komme en glohet østavind. Solen brant på hodet til Jona så han ble helt avmektig. Da ba han for seg at han måtte få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
9Da sa Gud til Jona: «Er det rett at sinne blir opptent i deg på grunn av Kikajonplanten?» Han sa: «Ja, det er rett at sinne blir opptent i meg like til døden!»
10Men Herren sa: «Du har medynk med Kikajonplanten som du ikke har strevd med, og heller ikke har fått til å vokse. Den vokste opp på én natt og ble borte på én natt.
11Skulle ikke Jeg da ha medynk med Ninive, den store byen, der det er mer enn tolv ganger 10 000 mennesker som ikke vet forskjell på sin høyre og venstre hånd. I tillegg er det en mengde buskap.»