1Da tok temanitten Elifas ordet og sa:
2«Svarer en vis mann ut fra svevende kunnskap, og fyller han sitt indre med østavinden?
3Skulle han føre sak med unyttige ord eller ved tale som ikke er til gagn?
4Ja, du ser bort fra frykten og forsømmer tilbedelsen for Guds ansikt.
5For nå er det din misgjerning som lærer opp din munn, og du velger å bruke de listiges tunge.
6Det er din egen munn som fordømmer deg, og ikke jeg. Ja, dine egne lepper vitner mot deg.
7Er du det første mennesket som ble født? Eller ble du dannet før haugene var til?
8Fikk du høre på Guds råd, så du fikk avgrenset visdommen til deg selv?
9Hva vet du, som ikke vi vet? Hva forstår du, som ikke vi har fått del i?
10Både den gråhårede og den aldrende er iblant oss, de er rikere på dager enn din far.
11Er Guds trøst for lite for deg, det ord som taler så mildt til deg?
12Hvorfor fører ditt hjerte deg ut av fatning, og hva er det dine øyne lyster etter,
13siden du vender din ånd imot Gud og lar slik tale komme ut av din munn?
14Hva er et menneske, at han skulle være ren, den som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?
15Se, Gud stoler ikke på sine hellige, og himlene er ikke rene i Hans øyne,
16hvor mye mer er ikke da mannen en styggedom og fordervet, han som drikker misgjerning som vann!
17Jeg skal fortelle deg noe, bare hør på meg! Det jeg har sett, skal jeg gjøre kjent,
18det vismenn forteller, uten å skjule noe av det de har mottatt fra sine fedre.
19Til dem, bare til dem, ble landet gitt, og ingen fremmed gikk omkring blant dem.
20Den ugudelige vrir seg i smerte alle sine dager, og et visst antall år er samlet opp for voldsmannen.
21En skremmende lyd når hans ører. Midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
22Han tror ikke han vil vende tilbake fra mørket, for det er sverdet som venter ham.
23Han flakker omkring etter brød, og sier: ‘Hvor er det?’ Han vet at en dag med mørke ligger foran ham.
24Trengsel og nød forskrekker ham, de får makten over ham, lik en konge når han er klar til slag.
25For han har løftet sin hånd mot Gud og setter seg opp mot Den Allmektige.
26Han stormer stivnakket fram mot Ham, med sitt kraftige, buete skjold.
27Selv om han hadde dekket sitt ansikt med fedme og tynget sine hofter med fett,
28må han nå bo i byer som er utslettet, i ubebodde hus, som var bestemt til å bli ruinhauger.
29Han blir ikke rik, hans rikdom skal ikke vare ved, heller ikke skal hans eiendom spre seg over jorden.
30Han unnslipper ikke mørket. Ildsluen skal svi av hans grener, og ved et åndepust fra Hans munn skal han vende bort.
31Han må ikke tro på tomhet og føres vill. For bare tomhet vil han få igjen.
32Det vil bli fullført før hans dag er omme, og hans gren skal ikke grønnes mer.
33Han blir lik et vintre som rister av seg sine druer før de er modne, som et oliventre som kaster av sine blomster.
34For den ugudeliges selskap bærer ingen frukt, og ild skal fortære bestikkelsens telt.
35De unnfanger ugjerning og føder ondskap. Deres morsliv frambringer svik.»