1«Dere Benjamins barn, søk tilflukt borte fra Jerusalem! Blås i basunen i Tekoa, og tenn en signalild i Bet-Hakkerem! For ulykken truer fra nord, en stor ødeleggelse.
2Sions datter vil Jeg sammenligne med en skjønn og vakker kvinne.
3Hyrdene skal komme til henne med sine flokker. De skal slå opp sine telt rundt henne, og hver av dem skal beite på sitt eget sted.
4Innvi dere til krig mot henne. Bryt opp, la oss dra opp ved middagstid! Ve oss, for dagen heller, og skyggene blir lengre mot kveld.
5Bryt opp, la oss dra opp om natten, la oss ødelegge hennes borger.»
6For så sier Hærskarenes Herre: «Hogg trærne ned og kast opp en voll mot Jerusalem. Dette er byen som skal straffes for all undertrykkelse i hennes midte.
7Som vann veller opp fra en kilde, slik veller hennes ondskap opp. Det høres om vold og ødeleggelse i henne. Sykdom og sår står stadig for Mitt ansikt.
8La deg advare, Jerusalem, så ikke Min sjel vender seg bort fra deg, og Jeg legger deg øde og gjør deg til et ubebodd land.»
9Så sier Hærskarenes Herre: «De skal holde en grundig etterhøst på Israels rest, som på et vintre. Som en druesanker skal du igjen stikke hånden inn blant grenene.»
10Hvem skal jeg tale til og advare, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke hører. Se, Herrens Ord er et spotteord for dem. De har ingen glede i det.
11Derfor er jeg full av Herrens vrede. Jeg er trett av å holde igjen! «Så øs det ut over barna i gaten og på flokken av unge menn som samles. For både mann og kvinne skal fanges, den gamle og han som er mett av dager.
12Deres hus skal bli overgitt til andre, sammen med deres marker og koner. For Jeg skal rekke ut Min hånd mot dem som bor i landet», sier Herren.
13«For fra den minste til den største er de alle grådige etter urett vinning. Både profet og prest, alle går fram med falskhet.
14De leger Mitt folks skade på en lettvint måte og sier: ‘Fred, fred!’ enda det ikke er noen fred.
15Skammet de seg da de lagde seg avskyelighet? Nei! De skammet seg slett ikke. De rødmet heller ikke. Derfor skal de falle blant dem som faller. På den tid Jeg straffer dem, skal de støtes ned», sier Herren.
16Så sier Herren: «Still dere på veiene og se, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: ‘Vi vil ikke vandre på den.’
17Jeg satte også vektere over deg, og de sa: ‘Lytt til lyden fra basunen!’ Men de svarte: ‘Vi vil ikke høre.’
18Hør derfor, dere folkeslag, og du forsamling, du må vite hva som skjer iblant dem.
19Hør, du jord! Jeg skal føre ulykke over dette folket, frukten av deres planer, fordi de ikke lyttet til Mine Ord og forkastet Min lov.
20Hvorfor kommer det røkelse til Meg fra Saba og kalmusrot fra et land langt borte? Deres brennoffer er ikke til velbehag for Meg, og i deres slaktoffer har Jeg ingen glede.»
21Derfor sier Herren: «Se, Jeg vil legge snublesteiner foran dette folket, fedre og barn skal sammen falle over dem. Nabo og hans neste skal gå fortapt.»
22Så sier Herren: «Se, et folk skal komme fra landet i nord, og et stort folkeslag skal bli reist opp fra jordens ytterste ender.
23De holder bue og kastespyd. De er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst buldrer som havet. De rir på hester. De slutter rekkene mot deg som stridsmenn, du Sions datter.»
24Vi har hørt meldingen om det. Våre hender sank i avmakt. Vi er grepet av angst og har veer som en fødende kvinne.
25Gå ikke ut på marken, og vandre ikke på veien! På grunn av fiendens sverd er det redsel på alle kanter.
26Mitt folks datter, bind sekkestrie rundt deg og rull deg i aske! Sørg som over en enbåren sønn, med bitter klagesang. For ødeleggeren skal brått komme over oss.
27«Jeg har satt deg til å prøve og undersøke Mitt folk, så du kan kjenne og prøve deres vei.»
28De er alle trassige opprørere, de går fram som baktalere. De er bronse og jern, de handler fordervet, alle sammen.
29Belgen blåser kraftig, blyet fortæres av ilden. Smelteren renser forgjeves, for de onde blir ikke skilt ut.
30De kaller dem vraket sølv, for Herren har vraket dem.