1Om Du bare ville rive himmelen i stykker! Hvis Du bare kom ned så fjellene kunne skake for Ditt ansikt, som ilden fanger i tørre kvister, som ild får vann til å koke, så Du kunne gjøre Ditt navn kjent for Dine fiender, så folkeslagene kan skjelve for Ditt ansikt!
2Da Du gjorde fryktinngytende og uventede undere, kom Du ned, og fjellene skaket for Ditt ansikt.
3For fra evighet har ingen hørt, intet øre lyttet, og intet øye sett noen annen gud enn Du, som slik griper inn for den som venter på Ham.
4Den som gleder seg og gjør rettferd, kommer Du i møte, den som husker Deg på Dine veier. Se, Du ble vred, for vi syndet. Slik var det alltid. Men vi må bli frelst!
5Vi ble som urene alle sammen. All vår rettferdighet er som et urent klesplagg. Vi visnet alle som løv, våre misgjerninger har ført oss bort som vinden.
6Det er ingen som påkaller Ditt navn, ingen vekkes så han holder fast ved Deg. For Du har skjult Ditt ansikt for oss og lar oss tæres bort i våre misgjerningers vold.
7Men nå, Herre, Du er vår Far. Vi er leiren, Du er Den som former oss. Vi er alle et verk av Din hånd.
8Vær ikke så vred, Herre, husk ikke på misgjerning for evig! Se, vi ber Deg, se at vi er Ditt folk!
9Dine hellige byer er blitt en ødemark, Sion er en ødemark, Jerusalem et øde sted.
10Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre priste Deg, er påtent og brent opp. Alt det som var dyrebart for oss, er lagt øde.
11Vil Du holde Deg borte etter dette, Herre? Vil Du bare være stille og fornedre oss så dypt?