1Bel segner, Nebo er falt. Deres gudebilder blir lesset over på dyr og fe, det dere bærer, er bare en byrde for trette dyr.
2De faller, de segner alle sammen. De kunne ikke redde byrden. Deres sjel er ført i fangenskap.
3«Hør på Meg, Jakobs hus og hele resten av Israels hus, alle dere som er holdt oppe fra mors liv, som er båret helt fra mors fang:
4Helt til deres alderdom er Jeg Han, og til de grå hår skal Jeg bære dere. Det er Jeg som har gjort dette, og Jeg skal fremdeles løfte dere. Ja, Jeg skal bære dere, og Jeg vil redde dere.
5Med hvem vil dere sammenligne Meg, gjøre Meg lik og ligne Meg med, hvem kunne sammenlignes med Meg?
6De strør om seg med gull fra pungen, og veier sølv på vekten. De leier en gullsmed, og han lager det til en avgud. De faller ned, ja de tilber.
7De løfter den opp på skulderen, de bærer den bort og setter den på sin plass, og der står den. Den rikker seg ikke derfra. Selv om man roper til den, kan den ikke svare, den frelser ham ikke fra hans trengsel.
8Husk dette og vis dere selv som voksne menn! Legg dere dette på hjertet, dere lovbrytere!
9Husk de første ting, som er fra evighet, for Jeg er Gud, og det finnes ingen annen. Jeg er Gud, og det er ingen som Jeg.
10Jeg forkynner avslutningen fra begynnelsen, fra den første tid, det som ennå ikke er skjedd. Jeg sier: ‘Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag.’
11Jeg kaller en rovfugl fra Øst, mannen som skal utføre Mitt råd, fra et land langt borte. Sannelig, Jeg har sagt det, Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, og Jeg skal gjøre det.
12Hør på Meg, dere hovmodige i hjertet, dere som er langt borte fra rettferdighet:
13Jeg skal bringe Min rettferdighet nær, den er ikke langt borte. Min frelse skal ikke drøye. Jeg gir frelsen på Sion, til Israel, Min herlighet.