1Profetien om Damaskus: «Se, Damaskus skal opphøre å være en by, den skal bli en ruinhaug.
2Forlatt er byene ved Aroer. De blir overlatt til buskapen som legger seg ned der, og ingen skremmer dem bort.
3Festningen skal forsvinne fra Efraim, kongedømmet forsvinne fra Damaskus. Assurs rest skal bli som Israels barn i herlighet», sier Hærskarenes Herre.
4«På den dag skal det skje: Jakobs herlighet skal svinne hen, og alt det fete på hans kropp skal tæres bort.
5Det skal bli som når høstarbeideren samler det stående kornet, og høster aksene med sin arm. Det skal gå som når en samler kornaks i Refa’imdalen.
6En etterhøst blir igjen i den, som når et oliventre blir ristet, to eller tre oliven på toppen av den øverste grenen, fire eller fem på de mest fruktbare grenene», sier Herren, Israels Gud.
7På den dagen skal mennesket se opp til sin Skaper, hans øyne vendes mot Israels Hellige.
8Han skal ikke se opp mot altrene, sine egne henders verk. Han skal ikke se på det hans fingrer har lagd, verken på Asjerapæler eller på røkelsesalter.
9På den dagen skal hans sterke byer være som forlatte steder i skogen og på høydene, de som ble forlatt av frykt for Israels barn. Alt skal legges øde.
10Fordi du har glemt din frelses Gud og ikke husket din Tilfluktsklippe, derfor planter du vakre planter og setter ut fremmede spirer.
11Om dagen planter du og setter gjerde omkring, om morgenen får du ditt frø til å blomstre. Men avlingen blir til en avfallshaug på sykdommens dag, da smerten ikke kan leges.
12Ve skaren av de mange folk som bruser som havene, og ve folkeslagenes drønn, de drønner som larmen av mektige vann.
13Ja, folkene larmer som støyen av mange vann. Men Han truer dem, og de skal flykte langt av sted, jages bort som agnene i vinden på fjellene, lik små blomster i virvelvinden.
14Ved kveldstid, se redselen! Før morgenen er de der ikke lenger. Dette er deres del som plyndrer oss, deres lodd som raner oss.