1Igjen kom Herrens Ord til meg, og det lød:
2«Menneskesønn, tal til ditt folks barn og si: ‘Når Jeg fører sverdet over et land, og folket i landet tar en mann fra sitt område og setter ham til vekter,
3og han ser sverdet komme over landet, blåser han i basunen og advarer folket.
4Men når noen hører lyden av basunen og ikke lar seg advare, så sverdet kommer og tar ham bort, skal hans blod komme over hans eget hode.
5Han hørte lyden av basunen, men lot seg ikke advare. Hans blod skal komme over ham selv. Men den som lar seg advare, skal berge sin sjel.
6Men hvis vekteren ser sverdet komme og ikke blåser i basunen, da blir ikke folket advart. Når sverdet kommer og river bort en sjel iblant dem, blir han tatt bort i sin egen misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av vekterens hånd.’
7Og du, menneskesønn, har Jeg satt til vekter for Israels hus. Derfor skal du advare dem fra Meg når du hører ord fra Min munn.
8Når Jeg sier til den ugudelige: ‘Du ugudelige skal sannelig dø’ og du ikke taler og advarer den ugudelige mot hans ferd, skal den ugudelige dø i sin misgjerning. Men hans blod skal Jeg kreve av din hånd.
9Men hvis du advarer den ugudelige om at han må vende om fra sin ferd, og han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø i sin misgjerning. Men du har utfridd din sjel.
10Og du, menneskesønn, si til Israels hus: ‘Slik sier dere: «Våre overtredelser og synder hviler over oss, og vi råtner i dem. Hvordan kan vi da få leve?»’
11Si da til dem: ‘Så sant Jeg lever’, sier Herren Gud, ‘Jeg har ikke velbehag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?’
12Og du, menneskesønn, si til ditt folks barn: ‘Den rettferdiges rettferdighet skal ikke utfri ham på hans overtredelses dag. Den ugudeliges ugudelighet skal ikke føre ham til fall på den dagen han vender om fra sin ugudelighet. Heller ikke skal den rettferdige kunne leve ved sin rettferdighet på den dagen han synder.’
13Når Jeg sier om den rettferdige at han sannelig skal leve, og han da stoler på sin egen rettferdighet samtidig som han gjør synd, skal ikke noe av hans rettferdighet huskes lenger. Men på grunn av den synden han har gjort, skal han dø.
14Når Jeg sier til den ugudelige: ‘Du skal sannelig dø’ og han så vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet,
15så den ugudelige gir tilbake pantet, gir tilbake det han har stjålet og følger livets lover så han ikke synder, skal han sannelig leve. Han skal ikke dø.
16Ingen av de syndene han har gjort, skal bli husket og holdt mot ham. Han har gjort rett og rettferdighet. Han skal sannelig leve.
17Likevel sier ditt folks barn: ‘Herrens vei er ikke rett.’ Men det er deres vei som ikke er rett.
18Når den rettferdige vender om fra sin rettferdighet og gjør synd, skal han dø på grunn av den.
19Men når den ugudelige vender om fra sin ugudelighet og gjør rett og rettferdighet, skal han leve ved det.
20Likevel sier dere: ‘Herrens vei er ikke rett.’ Israels hus, Jeg skal dømme hver eneste en av dere etter hans ferd.»
21I det tolvte året av vårt fangenskap, i den tiende måneden, på den femte dagen i måneden, kom en flyktning fra Jerusalem til meg og sa: «Byen er slått.»
22Herrens hånd hadde kommet over meg kvelden før flyktningen kom. Han hadde åpnet min munn. Før han kom til meg om morgenen, var min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum.
23Da kom Herrens Ord til meg, og det lød slik:
24«Menneskesønn, de som bor i disse ruinene i landet Israel, sier: ‘Abraham var bare én, og han arvet landet. Men vi er mange. Landet er gitt oss til eiendom.’
25Derfor skal du si til dem: Så sier Herren Gud: ‘Dere spiser kjøtt med blodet i, og dere løfter blikket mot deres avguder og utøser blod. Skulle da landet være deres eiendom?
26Dere stoler på eget sverd, dere gjør avskyelige ting, og enhver gjør sin nestes kone uren. Skulle da landet være deres eiendom?’
27Si til dem dette: Så sier Herren Gud: ‘Så sant Jeg lever, sannelig, den som er i ruinene, skal falle for sverdet. Den som er ute på åpen mark, skal Jeg overgi til villdyrene for å fortæres. De som er i festningene og hulene, skal dø av pest.
28For Jeg legger landet øde, Jeg skal gjøre det til en ørken. Det skal bli slutt på hennes stolthet og styrke, og Israels fjell skal bli så øde at ingen vil dra gjennom der.
29Da skal de kjenne at Jeg er Herren, når Jeg har lagt landet øde og gjort det til en ørken på grunn av alle de avskkyelige ting de har gjort.’
30Og du, menneskesønn, ditt folks barn snakker sammen om deg ved murene og i dørene til husene. De snakker til hverandre, og den ene sier til den andre: ‘Kom og hør ordet fra Herren!’
31Så kommer de til deg som når folket kommer sammen. De sitter foran deg som Mitt folk, og de hører dine ord, men de gjør ikke etter dem. For med sin munn taler de om stor kjærlighet, men deres hjerte jager etter urett vinning.
32Se, du er for dem som en kjærlighetssang fra en med vakker stemme og som er god til å spille på et instrument. For de hører dine ord, men gjør ikke etter dem.
33Når dette kommer – sannelig, det skal skje – da skal de erkjenne at en profet har vært iblant dem.»