1I det tiende året, i den tiende måneden, på den tolvte dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød:
2«Menneskesønn, vend ansiktet mot Farao, Egypts konge, og profeter mot ham og mot hele Egypt.
3Tal og si: Så sier Herren Gud: ‘Se, Jeg er imot deg, Farao, Egypts konge, det store sjøuhyret som ligger midt i sine elver. Du har sagt: «Min elv er min egen. Jeg har lagd den til meg selv.»
4Men Jeg skal sette kroker i dine kjever og la fisken i dine elver klebe seg fast til dine skjell. Jeg skal dra deg opp fra dine elver, mens all fisken i dine elver kleber seg fast til dine skjell.
5Jeg skal etterlate deg i ødemarken, deg og all fisken fra dine elver. Du skal falle på åpen mark. Ingen skal plukke deg opp eller samle deg. Jeg gir deg som mat til villdyrene på marken og fuglene under himmelen.
6Da skal alle som bor i Egypt, kjenne at Jeg er Herren. For de har vært en rørstav for Israels hus.
7Da de grep tak i deg med hånden, brast du og rev i stykker hver skulder på dem. Da de støttet seg til deg, knakk du og fikk hver hofte til å skjelve.’»
8Derfor sier Herren Gud: «Sannelig, Jeg skal føre sverdet mot deg og utrydde både mennesker og dyr hos deg.
9Landet Egypt skal bli forlatt og legges øde. Da skal de kjenne at Jeg er Herren, fordi han sa: «Elven er min, og jeg har lagd den.»
10Sannelig, derfor står Jeg imot deg og imot dine elver, og Jeg skal legge landet Egypt fullstendig øde og forlatt, fra Migdol til Syene, helt til grensen av Kusj.
11Ikke noe menneske skal sette sin fot hos henne. Heller ikke noe villdyr skal sette sin fot der. Hun skal være ubebodd i 40 år.
12Jeg skal gjøre landet Egypt forlatt midt iblant de øde landene. Blant byene som ligger i ruiner, skal hennes byer ligge folketomme i 40 år. Jeg skal spre egypterne blant folkeslagene og strø dem ut blant landene.»
13For så sier Herren Gud: «Når de 40 årene er omme, skal Jeg samle egypterne fra de folkene der de var spredt.
14Jeg skal føre de bortførte av Egypt tilbake og la dem vende tilbake til landet Patros, til det landet der de har sitt opphav. Der skal de være et kongerike med lav aktelse.
15Det skal være det lavest aktede av kongerikene. Det skal aldri mer opphøye seg over folkeslagene, for Jeg skal la dem bli få, så de aldri skal herske over folkeslagene mer.
16Det skal ikke lenger være noen tilflukt for Israels hus, de som minner Meg om den misgjerningen de gjør når de snur om for å følge dem. De skal kjenne at Jeg er Herren Gud.»
17I det tjuesjuende året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, kom Herrens Ord til meg, og det lød:
18«Menneskesønn, Nebukadnesar, Babels konge, lot sin hær slite tungt mot Tyros. Hvert hode ble skallet, og på hver skulder ble huden slitt av. Likevel fikk verken han eller hans hær lønn fra Tyros for alt slitet han hadde ofret på henne.
19Derfor sier Herren Gud: ‘Sannelig, Jeg skal gi landet Egypt til Nebukadnesar, Babels konge. Han skal føre bort hennes rikdom og ta rov og bytte fra henne. Det skal være lønn for hans hær.
20For det slitet han har hatt med henne, har Jeg gitt ham landet Egypt, for de gjorde det for Meg’, sier Herren Gud.
21‘På den dagen skal Jeg la et horn vokse opp for Israels hus, og midt iblant dem skal Jeg åpne din munn. Da skal de kjenne at Jeg er Herren.’»