1Det er et onde som jeg har sett under solen, og det hviler tungt på menneskene:
2Det er en mann som Gud gir rikdom og skatter og ære, så han ikke mangler noe av alt det hans sjel ønsker seg. Hvis da Gud ikke gir ham evne til å nyte godt av det, men en fremmed nyter godt av det, så blir dette bare tomhet og noe sørgelig ondt.
3Om en mann får 100 barn og lever i mange år, så hans levedager blir mange, men uten at hans sjel blir mettet med det gode og uten at han får noen begravelse, da sier jeg at et dødfødt barn har det bedre enn ham.
4For det kommer i tomhet, og det farer bort i mørke, og i mørket er dets navn skjult.
5Selv om det ikke har sett solen eller vet noen ting, så har dette mer hvile enn denne andre,
6selv om han fikk leve i 1000 år to ganger, men uten å få se det gode. Går ikke alle til samme sted?
7Alt menneskets strev er for hans munn, og likevel blir ikke sjelens trang stilt.
8For hvilken vinning har den vise framfor dåren? Hva har da den fattige, som vet hvordan han skal vandre framfor de levende?
9Det er bedre å feste blikket på noe enn at sjelen søker rastløst omkring. Dette er også tomt og verdiløst og jag etter vind.
10Hvem det enn skulle være, så er han allerede kalt ved navn, for det har vært kjent at han skulle bli et menneske. Ingen kan gå i rette med Ham som er mektigere enn en selv.
11For der det er flere ord, er det større meningsløshet. Hvilken vinning er de for mennesket?
12For hvem kan erkjenne hva som er godt for mennesket i livet, alle dagene i hans tomme liv, som han farer forbi som en skygge? Hvem kan fortelle mennesket hva som skal skje etter den tiden det har under solen?