1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en som het Julius, en offiser for Det augustinske regiment.
2Etter å ha gått om bord i et skip i Adramyttium satte vi til havs. Meningen var å seile langs kystene av Asia. Aristarkos, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.
3Neste dag gikk vi i land ved Sidon. Julius behandlet Paulus vennlig og ga ham frihet til å gå til sine venner og få del i omsorgen fra dem.
4Da vi hadde lagt ut til havs derfra, seilte vi i ly av Kypros, siden det var motvind.
5Og da vi hadde seilt over havet utenfor Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia.
6Der fant offiseren et aleksandrinsk skip som skulle seile til Italia, og han tok oss om bord i det.
7Etter at vi hadde seilt langsomt i mange dager og bare så vidt var kommet utenfor Knidos, var det ikke lenger nok vind til at vi kunne komme videre. Vi seilte da i le av Kreta, utenfor Salmone.
8Med nød og neppe seilte vi forbi den og kom til et sted som kalles Godhavn, like ved byen Lasea.
9Da det var gått lang tid og det var blitt farlig å seile fordi det allerede var over fasten, ga Paulus dem
10råd og sa: «Menn, jeg ser at denne sjøreisen vil ende med ulykke og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv.»
11Likevel stolte offiseren mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.
12Fordi havnen ikke var egnet til overvintring, ga de fleste det råd å sette seil og dra derfra, om de i det hele tatt kunne nå Føniks, en havn på Kreta, for å overvintre der. Den var åpen mot sørvest og nordvest.
13Siden det blåste en svak sønnavind, antok de at de hadde fått ønsket sitt oppfylt og satte til havs, og seilte tett opp til Kreta.
14Men ikke lenge etter blåste en stormvind mot skipet; en slik som kalles evroklydon.
15Da skipet ble rammet av den og det ikke kunne holdes opp mot vinden, lot vi det drive.
16Da vi var kommet i le av en øy som heter Klauda, fikk vi med nød og neppe sikret livbåten.
17Da de hadde tatt den om bord, brukte de trosser til å surre rundt skipet. Fordi de fryktet at de skulle grunnstøte på Syrtegrunnene, tok de ned seilene, og dermed ble de drevet omkring.
18Siden vi ble kastet omkring av stormen, lettet de skipet for last dagen etter.
19På den tredje dagen kastet vi med våre egne hender skipets tauverk over bord.
20Da nå verken sol eller stjerner viste seg på mange dager og en veldig storm sto mot oss, ga vi til slutt opp alt håp om å bli reddet.
21Men etter å ha vært uten mat i lang tid, stilte Paulus seg midt iblant dem og sa: «Menn, dere skulle hørt på meg og ikke seilt fra Kreta. Da hadde dere ikke påført oss denne ulykken og dette tapet.
22Nå ber jeg dere å være ved godt mot, for ikke noe liv skal gå tapt hos dere, bare skipet.
23For i natt sto det en engel hos meg, fra den Gud jeg tilhører og tjener.
24Han sa: ‘Vær ikke redd, Paulus! Du skal stilles fram for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler sammen med deg.’
25Vær derfor ved godt mot, menn, for jeg tror Gud. Det skal gå nøyaktig slik det ble sagt meg.
26Men vi kommer til å måtte grunnstøte ved en øy.»
27Da nå den fjortende natten var kommet, mens vi ble drevet fram og tilbake på Adriaterhavet, forsto sjømennene da det var midt på natten, at de nærmet seg land et eller annet sted.
28De loddet dybden og fant ut at den var 20 favner. Da de var kommet litt lenger fram, loddet de igjen og fant ut at den nå var 15 favner.
29Da ble de redde for at vi skulle strande på skjærene. Derfor kastet de ut fire anker fra akterstavnen og ba om at det snart måtte bli dag.
30Da prøvde sjømennene å rømme fra skipet; de satte livbåten på sjøen og lot som om de ville slippe ut anker fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
32Da hogg soldatene over linene til livbåten og lot den drive bort.
33Da det nærmet seg daggry, ba Paulus dem innstendig om å spise. Han sa: «I dag er det den fjortende dagen dere har ventet og levd uten mat; dere har jo ikke spist noen ting.
34Derfor ber jeg dere om å spise, for det er til deres egen redning. For ikke et hår skal falle av hodet på noen av dere.»
35Da han hadde sagt dette, tok han brød og takket Gud foran dem alle. Han brøt det og begynte å spise.
36Da ble de alle oppmuntret, og de tok også føde til seg.
37I alt var vi 276 personer om bord i skipet.
38Da de hadde spist nok, lettet de skipet ved å kaste hvetelasten på havet.
39Da det ble dag, kjente de ikke landet igjen. De la merke til en bukt med en sandstrand, og der planla de å la skipet gå på grunn, om mulig.
40De lot ankrene falle og lot dem være igjen i sjøen. I mellomtiden løsnet de tauene som roret var surret med. De heiste storseilet for vinden og styrte mot stranden.
41Men de traff en grunne som hadde dyp sjø på begge sider, og de seilte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og var ikke til å rokke, men akterskipet ble knust av bølgenes kraft.
42Soldatenes plan var nå å drepe fangene, så ingen av dem skulle svømme av sted og flykte.
43Men offiseren, som ville redde Paulus, hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe over bord først og komme seg til land,
44og deretter de andre, noen på planker og andre på vrakdeler av skipet. Slik gikk det til at alle kom seg trygt i land.