1Fem dager etter kom så øverstepresten Ananias ned med de eldste og en taler ved navn Tertullus. Disse framførte anklagene mot Paulus for landshøvdingen.
2Da han ble tilkalt, begynte Tertullus sin anklage og sa: «Vi ser at vi nyter stor fred for din skyld, og dette folket har framgang takket være din framsynthet.
3Vi erkjenner alltid dette, på alle steder, høyst ærede Feliks, med all takknemlighet.
4Men for ikke å hefte deg lenger, ber jeg deg, ved din velvilje, å høre på noen få ord fra oss.
5For vi har funnet ut at denne mannen er en plage, en som skaper opprør blant alle jødene over hele verden, og en leder for nasareernes sekt.
6Han prøvde til og med å vanhellige tempelet, og vi grep ham og ville dømme ham etter vår lov.
7Men kommandanten Lysias kom til, og med stor makt tok han ham ut av hendene våre.
8Han påla dem som anklaget ham, å komme til deg. Ved å forhøre ham selv kan du få bekreftet alt dette som vi anklager ham for.»
9Også jødene samtykket i dette og holdt fast ved at det var nettopp slik.
10Etter at landshøvdingen hadde nikket til ham at han skulle tale, svarte Paulus: «Da jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, er det med desto større frimodighet jeg forsvarer meg.
11For du kan få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg dro opp til Jerusalem for å tilbe.
12Verken i tempelet, i synagogene eller i byen ble jeg funnet i diskusjon med noen eller i ferd med å lage opprør i folket.
13De kan heller ikke bevise alt det de nå anklager meg for.
14Men dette bekjenner jeg for deg, at etter den Veien de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud på den måten at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene.
15Jeg har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at det skal finne sted en oppstandelse av de døde, både av de rettferdige og de urettferdige.
16Siden det er slik, legger jeg selv alltid vinn på å ha en ren samvittighet overfor Gud og mennesker.
17Etter mange år kom jeg for å bære fram offer og barmhjertighetsgaver til mitt folk.
18Mens jeg var opptatt med dette, var det noen jøder fra Asia som fant meg. Da var jeg renset i tempelet. De fant meg ikke i folkemengden eller opptatt med å lage opprør.
19Disse jødene burde ha vært her hos deg for å klage, dersom de hadde noe imot meg.
20Eller la disse som er her, selv si om de fant noen skyld hos meg da jeg sto foran Rådet,
21hvis det da ikke er for denne ene setningen jeg ropte ut da jeg sto iblant dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg blir dømt av dere i dag.’»
22Da Feliks hørte alt dette, utsatte han rettssaken, for han hadde grundig kjennskap til Veien. Han sa: «Når kommandanten Lysias kommer ned, skal jeg ta en avgjørelse i saken mellom dere.»
23Så påla han offiseren å bevokte Paulus, men å gi ham en viss frihet. Han sa at han ikke skulle forby noen av vennene hans å ha omsorg for eller besøke ham.
24Etter noen dager, da Feliks ankom sammen med sin jødiske kone Drusilla, sendte han bud på Paulus og hørte ham tale om troen på Kristus.
25Mens han la ut om rettferdighet, avhold og den kommende dom, ble Feliks grepet av stor frykt og utbrøt: «Gå bort for denne gang. Når jeg får en passende anledning, vil jeg sende bud på deg.»
26Samtidig håpet han at Paulus ville gi ham penger, slik at han kunne løslate ham. Derfor sendte han ofte bud på ham og samtalte med ham.
27Men etter to år ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus. Og Feliks, som ønsket å gjøre jødene en tjeneste, lot Paulus være igjen som fange.