1I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.
2Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut for Meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som Jeg har kalt dem til.»
3Etter å ha fastet, bedt og lagt hendene på dem, sendte de dem av sted.
4Da de slik var sendt ut av Den Hellige Ånd, dro de ned til Selevkia, og derfra seilte de til Kypros.
5Da de kom fram til Salamis, forkynte de Guds Ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som hjelper.
6Da de nå hadde gått over øya til Pafos, fant de en trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus.
7Han var hos landshøvdingen Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Denne mannen inviterte Barnabas og Saulus, for han ønsket å høre Guds Ord.
8Men Elymas, «trollmannen», som navnet hans betyr, sto dem imot, og han prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen.
9Saulus, også kalt Paulus, så da skarpt på ham, fylt av Den Hellige Ånd,
10og sa: «Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens sønn, du fiende av all rettferdighet, kan du ikke holde opp med å forvrenge Herrens rette veier?
11Og se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind, og for en tid skal du ikke se solen.» Straks falt en mørk tåke over ham, og han gikk omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden.
12Da landshøvdingen så hva som skjedde, kom han til tro. For han var forundret over Herrens lære.
13Da nå Paulus og hans følge satte seil fra Pafos, kom de til Perge i Pamfylia. Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.
14Men da de dro fra Perge, kom de til Antiokia i Pisidia og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg.
15Etter opplesningen av loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud på dem og sa: «Menn og brødre, hvis dere har noe oppmuntringsord til folket, så tal!»
16Da reiste Paulus seg, gjorde tegn med hånden og sa: «Israelittiske menn og dere som frykter Gud, hør etter:
17Dette folks Gud, Israels Gud, utvalgte seg våre fedre og opphøyet folket da de bodde som fremmede i landet Egypt. Med oppløftet arm førte Han dem ut av landet.
18I en periode på omkring 40 år bar Han over med deres ferd i ørkenen.
19Da Han hadde utslettet sju folkeslag i Kanaans land, fordelte Han landet deres mellom dem som arv ved loddtrekning.
20Etter dette ga Han dem dommere i omkring 450 år, inntil profeten Samuel.
21Deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, i 40 år.
22Da Han hadde avsatt ham, oppreiste Han David som konge for dem. Ham ga Gud også vitnesbyrd og sa: ‘ Jeg har funnet David, sønn av Isai, en mann etter Mitt eget hjerte, som skal gjøre all Min vilje.’
23Av denne mannens slekt, oppreiste Gud, etter løftet, en Frelser for Israel, Jesus,
24etter at Johannes først, før Hans komme, hadde forkynt omvendelsens dåp for hele Israels folk.
25Da Johannes var i ferd med å avslutte sitt livsløp, sa han: ‘Hvem tror dere jeg er? Jeg er ikke Han. Men se, det kommer En etter meg, og jeg er ikke verdig til å løse sandalene av føttene Hans.’
26Menn og brødre, etterkommere av Abrahams slekt og de blant dere som frykter Gud: Til dere er ordet om denne frelsen blitt sendt.
27For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente verken Ham eller profetenes røster, de som utlegges hver sabbat. Men de har oppfylt profetenes røster ved å få Ham dømt.
28Selv om de ikke fant noen dødsskyld hos Ham, ba de Pilatus om at Han skulle bli drept.
29Da de hadde oppfylt alt som var skrevet om Ham, tok de Ham ned fra treet og la Ham i en grav.
30Men Gud reiste Ham opp fra de døde.
31Han ble sett i mange dager av dem som kom med Ham opp fra Galilea til Jerusalem, de som er Hans vitner til folket.
32Og vi forkynner dere det glade budskap, det løftet som ble gitt til fedrene.
33Ved at Han har oppreist Jesus, har Gud oppfylt dette for oss som er deres barn. Slik er det også skrevet i den andre salmen: Du er Min Sønn, i dag har Jeg født Deg.
34At Han reiste Ham opp fra de døde så Han aldri mer skal vende tilbake til fordervelse, har Han sagt slik: «Jeg vil gi dere Davids hellige og trofaste løfter.»
35Derfor sier Han også i en annen salme: «Du skal ikke la Din Hellige se forråtnelse.»
36For etter at David hadde tjent sitt eget slektsledd etter Guds vilje, sovnet han inn, ble begravd hos sine fedre og så forråtnelse.
37Men Han som Gud oppreiste, så ikke fordervelse.
38La det derfor være kjent for dere, brødre, at ved Ham blir syndenes tilgivelse forkynt dere.
39Ved Ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alt det dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Mose lov.
40Se derfor til at ikke det som er blitt talt ved profetene, kommer over dere:
41«Dere som er fulle av forakt, bli forundret og bli til intet! For Jeg gjør en gjerning i deres dager, en gjerning dere slett ikke vil tro selv om noen fortalte dere om den.»
42Da jødene gikk ut av synagogen, ba noen fra folkeslagene inntrengende om at disse ord måtte bli forkynt for dem neste sabbat.
43Da nå forsamlingen hadde brutt opp, var det mange av jødene og de gudfryktige proselyttene som fulgte etter Paulus og Barnabas. Og de snakket med dem og formante dem til å holde ved i Guds nåde.
44På sabbaten etter kom nesten hele byen sammen for å høre Guds Ord.
45Da jødene så folkemengdene, ble de fylt av nidkjærhet. De motsa og spottet og gikk imot det som ble sagt av Paulus.
46Da ble Paulus og Barnabas frimodige og sa: «Det var nødvendig at Guds Ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere forkaster det og ikke anser dere selv verdige det evige liv, se, da vender vi oss til hedningfolkene.
47For slik har Herren befalt oss: «Jeg har satt Deg til lys for folkeslagene, for at Du skal være til frelse like til jordens ende. »
48Da hedningfolkene hørte dette, ble de glade og æret Herrens Ord. Og enhver som var utsett til evig liv, kom til tro.
49Herrens Ord ble spredt over hele landområdet.
50Men jødene hisset opp de hengivne og gudfryktige kvinnene og de øverste menn i byen. De satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra området sitt.
51Men de ristet støvet av føttene sine mot dem og kom til Ikonium.
52Og disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.