1Da David hadde kommet litt forbi toppen av fjellet, var Siba der, Mefibosjets tjener. Han kom ham i møte med et par esler med kløv, og på dem lå det 200 brød, 100 klaser med rosiner, 100 sommerfrukter og en skinnsekk med vin.
2Kongen sa til Siba: «Hva har du tenkt å gjøre med dette?» Da sa Siba: «Eslene er for at kongens husfolk skal få ri på dem, brødet og sommerfrukten er for at de unge mennene skal få spise dem, og vinen er for at de som blir slitne i ødemarken, skal få drikke den.»
3Da sa kongen: «Hvor er din herres sønn?» Siba sa til kongen: «Sannelig, han blir værende i Jerusalem, for han sa: ‘I dag vil Israels hus gi meg min fars kongedømme tilbake.’»
4Da sa kongen til Siba: «Se her, alt som tilhører Mefibosjet, er ditt.» Siba sa: «Jeg bøyer meg i ydmykhet for deg, så jeg kan finne nåde for dine øyne, min herre konge!»
5Da kong David kom til Bahurim, var det en mann fra slekten til Sauls hus der. Hans navn var Sjimi, Geras sønn, og han kom ut derfra. Han kom og uttalte forbannelser hele tiden mens han gikk.
6Og han kastet steiner på David og på alle tjenerne til kong David mens hele hæren og alle krigerne gikk ved Davids høyre og venstre side.
7Sjimi sa også i det han forbannet: «Dra ut! Dra ut! Du blodtørstige mann, du onde mann!
8Herren har latt alt blodet fra Sauls hus komme over deg, for du ble konge i hans sted. Og Herren har overgitt kongedømmet i din sønn Absaloms hånd. Se, du er fanget i din egen ondskap, fordi du er en blodtørstig mann!»
9Da sa Abisjai, Serujas sønn, til kongen: «Hvorfor skal denne døde hunden forbanne min herre kongen? La meg gå dit bort og hogge hodet av ham!»
10Men kongen sa: «Hva har jeg med dere å gjøre, dere Serujas sønner? La ham bare forbanne, for Herren har sagt til ham: ‘Forbann David!’ Hvem våger da å si: ‘Hvorfor har du gjort det?’»
11David sa til Abisjai og til alle tjenerne sine: «Se hvordan min sønn, som kom fra mitt eget liv, søker å ta mitt liv. Hvor mye mer vil ikke da denne benjaminitten gjøre det? La ham være i fred, og la ham bare forbanne! For dette har Herren befalt ham.
12Det kan være at Herren vil se til meg i min nød, og at Herren vil lønne meg med det gode i stedet for forbannelsen hans i dag.»
13Mens David og mennene hans gikk langs veien, for Sjimi langs åssiden på andre siden av ham og uttalte forbannelser mens han gikk. Han kastet steiner på ham og sparket opp støv over ham.
14Kongen og alt folket som var sammen med ham, var meget trette da de kom fram, og de styrket seg der.
15I mellomtiden kom Absalom og hele folket, Israels menn, til Jerusalem. Ahitofel var med ham.
16Da arkitten Husjai, Davids venn, kom til Absalom, skjedde det at Husjai sa til Absalom: «Leve kongen! Leve kongen!»
17Da sa Absalom til Husjai: «Er dette den vennligheten du viser vennen din? Hvorfor gikk du da ikke med ham?»
18Husjai sa til Absalom: «Nei, men den som Herren og dette folket og alle Israels menn utvelger, ham vil jeg tilhøre, og hos ham vil jeg bli.
19Dessuten, hvem bør jeg tjene? Bør jeg ikke tjene hos hans sønn? Som jeg har tjent hos din far, slik vil jeg være hos deg.»
20Da sa Absalom til Ahitofel: «Dere må gi råd om hva vi må gjøre.»
21Ahitofel sa til Absalom: «Gå inn til din fars medhustruer, dem han lot bli igjen for å ta vare på huset. Hele Israel vil få høre at din far avskyr deg. Da vil alle dem som er med deg, bli styrket.»
22Så slo de opp et telt for Absalom på taket av huset, og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer rett for øynene på hele Israel.
23Et råd Ahitofel hadde gitt, var på den tiden som om en hadde spurt Guds Ord til råds. Slik ble alle råd fra Ahitofel ansett, både hos David og hos Absalom.