1I det tolvte regjeringsåret til Ahas, kongen av Juda, ble Hosea, Elas sønn, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i ni år.
2Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men ikke som de kongene i Israel som hadde vært før ham.
3Salmanassar, Assurs konge, dro opp mot ham. Hosea ble vasallen hans og måtte betale skatt til ham.
4Men Assurs konge avslørte en sammensvergelse som Hosea hadde fått i stand. For han hadde sendt utsendinger til Sa’is, Egypts konge, og betalte ikke lenger skatt til Assurs konge, slik han hadde gjort i år etter år. Derfor stengte Assurs konge ham inne og holdt ham i fengsel.
5Assurs konge dro gjennom hele landet, og han rykket opp mot Samaria og beleiret den i tre år.
6I det niende regjeringsåret til Hosea inntok Assurs konge Samaria og førte Israel bort til Assur. Han lot dem bo i Halak og ved Habor, Gosanelven, og i byene i Media.
7Dette skjedde fordi Israels barn hadde syndet mot Herren sin Gud, Han som hadde ført dem opp fra landet Egypt, ut av Faraos hånd, Egypts konge. Men de hadde likevel fryktet andre guder.
8De hadde vandret etter skikkene til hedningfolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels barns ansikt, og etter skikkene som kongene i Israel selv hadde lagd.
9I smug gjorde Israels barn gjerninger som det ikke var rett å gjøre mot Herren. De bygde seg opp offerhauger i alle byene sine, enten det var et sted med et vakttårn eller en befestet by.
10De reiste seg steinstøtter og Asjerapæler på hver høyde og under hvert grønt tre.
11De brente røkelse der på alle offerhaugene, på samme måte som hedningfolkene hadde gjort, dem Herren hadde drevet bort fra deres ansikt. De onde gjerninger som gjorde Herren rasende.
12For de dyrket avguder, enda Herren hadde sagt: «Dere skal ikke gjøre dette.»
13Men Herren vitnet mot Israel og mot Juda ved alle sine profeter, ved hver seer, og sa: «Vend om fra deres onde veier og hold Mine bud og Mine forskrifter, etter hele den loven som Jeg bød deres fedre, og som Jeg sendte til dere ved Mine tjenere profetene.»
14Likevel ville de ikke høre, men de gjorde nakkene stive, på samme måte som nakkene også hadde vært stive på deres fedre, de som ikke trodde på Herren deres Gud.
15De forkastet Hans forskrifter og Hans pakt, den Han hadde sluttet med deres fedre, og Hans vitnesbyrd, det Han hadde vitnet mot dem. De fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og ble selv tomme, og de fulgte etter hedningfolkene som bodde rundt dem, dem Herren hadde befalt at de ikke skulle følge etter.
16Men de forlot alle budene fra Herren deres Gud og lagde seg et støpt gudebilde, to kalver, og de lagde seg en Asjerapæl og tilba hele himmelens hærskare og dyrket Ba’al.
17De fikk sine sønner og døtre til å gå gjennom ilden, de drev med spådom og tydet varsler og solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så de gjorde Ham rasende.
18Derfor ble Herren rasende på Israel, og Han støtte dem bort fra sitt ansikt. Bare Juda stamme ble alene igjen.
19Men heller ikke Juda holdt budene fra Herren sin Gud, men de vandret etter de skikkene Israel selv hadde lagd.
20Derfor forkastet Herren hele Israels slekt, ydmyket dem og overga dem i hendene på røverflokker, helt til Han kastet dem bort fra sitt ansikt.
21For Han hadde revet Israel bort fra Davids hus, og de gjorde Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Så tvang Jeroboam Israel bort fra å følge Herren, og han forførte dem til å gjøre stor synd.
22For Israels barn vandret i alle de syndene som Jeroboam hadde gjort. De omvendte seg ikke fra dem
23før Herren hadde støtt Israel bort fra sitt ansikt, slik Han hadde sagt ved alle sine tjenere profetene. Så ble Israel bortført fra sitt eget land til Assur, slik de er til denne dag.
24Så hentet kongen i Assur folk fra Babel, fra Kuta, fra Avva, fra Hamat og Sefarvajim og lot dem bo i byene i Samaria i stedet for Israels barn. De tok Samaria i eie og bodde i byene som var der.
25Men i begynnelsen av den tiden de bodde der, var det slik at de ikke fryktet Herren. Derfor sendte Herren løver inn iblant dem, og de drepte noen av dem.
26Da talte de til Assurs konge og sa: «De folkeslagene som du har flyttet og latt få bosette seg i Samarias byer, kjenner ikke ordningen til den Gud som er i landet. Derfor har Han sendt løver inn blant dem, og sannelig, de dreper dem fordi de ikke kjenner ordningen til den Gud som er i landet.»
27Da ga Assurs konge en befaling og sa: «En av prestene som dere har tatt med derfra, skal dere sende tilbake dit. De skal dra av sted og bo der, og han skal lære dem ordningen som gjelder for den Gud som er i landet.»
28En av prestene som de hadde bortført fra Samaria, kom da og bosatte seg i Betel. Han underviste dem om hvordan de skulle frykte Herren.
29Men det ene folkeslaget etter det andre fortsatte å lage sine egne guder, og de satte dem opp i husene som samaritanene hadde lagd på offerhaugene, hvert folkeslag i de byene der de bodde:
30Mennene fra Babel lagde Sukkot-Benot, mennene fra Kut lagde Nergal, mennene fra Hamat lagde Asjima,
31og avittene lagde Nibhas og Tartak, og sefarvittene brente sine sønner på ilden for Adrammelek og Anammelek, Sefarvajims guder.
32Samtidig som de fryktet Herren, utpekte de noen fra hver gruppe til å være prester for seg ved offerhaugene. De ofret for dem i husene på offerhaugene.
33De fryktet Herren, men likevel dyrket de sine egne guder, etter skikken til de folkeslagene de var blitt bortført fra.
34Helt til denne dag fortsetter de med å følge de tidligere skikkene. De frykter ikke Herren, og de følger ikke sine forskrifter og sine ordninger eller den loven og de budene som Herren hadde befalt Jakobs barn, som Han kalte Israel.
35Det var med dem Herren sluttet en pakt og bød dem og sa: «Dere skal ikke frykte andre guder, og heller ikke tilbe dem eller tjene dem eller ofre til dem.
36Men Herren, Han som førte dere opp fra landet Egypt med stor kraft og med utrakt arm, Ham skal dere frykte, Ham skal dere tilbe, og til Ham skal dere ofre.
37De forskriftene, ordningene, de lovene og de budene Han skrev for dere, skal dere ta dere i vare så dere holder alle dager. Dere skal ikke frykte andre guder.
38Den pakten som jeg har sluttet med dere, skal dere ikke glemme, og dere skal ikke frykte andre guder.
39Men Herren deres Gud skal dere frykte. Han skal fri dere ut fra alle deres fienders hånd.»
40Men de ville ikke lyde og fulgte sine tidligere skikker.
41Disse folkeslagene fryktet Herren, men likevel dyrket de sine utskårne gudebilder. Også deres barn og deres barnebarn har fortsatt med å gjøre som sine fedre gjorde, helt til denne dag.