1Hiskia sendte bud omkring til hele Israel og Juda, og han skrev også brev til Efraim og Manasse om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem for å holde påske for Herren, Israels Gud.
2For kongen og lederne hans og hele forsamlingen i Jerusalem var blitt enige om å holde påske i den andre måneden.
3For de kunne ikke holde den på den tiden, siden det ennå ikke var mange nok prester som hadde helliget seg, og folket var heller ennå ikke samlet i Jerusalem.
4Dette rådet syntes både kongen og forsamlingen godt om.
5Så besluttet de å sende ut en befaling over hele Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, om at de skulle komme for å holde påske for Herren, Israels Gud, i Jerusalem, for de hadde ikke gjort det på foreskrevet måte på lang tid.
6Ilbudene dro så ut over hele Israel og Juda med brevene fra kongen og lederne hans. Etter befalingen fra kongen gjorde de kjent: «Israels barn, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud. Så skal Han vende seg til den rest av dere som har sluppet unna assyrerkongens hånd.
7Vær ikke som deres fedre og deres brødre, som har vært troløse mot Herren, sine fedres Gud, så Han overga dem til ødeleggelse, slik dere selv ser.
8Vær ikke stivnakkede, slik deres fedre var, men gi Herren hånden og kom inn i Hans helligdom, den Han har helliget for all tid, og tjen Herren deres Gud så Hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere.
9For dersom dere vender om til Herren, skal deres søsken og deres barn finne barmhjertighet hos dem som førte dem bort som fanger, så de kan få komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig, og Han skal ikke vende sitt ansikt bort fra dere, dersom dere vender om til Ham.»
10Så dro ilbudene fra by til by gjennom Efraims og Manasses land, helt til Sebulon. Men de bare lo av dem og spottet dem.
11Likevel var det noen fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.
12Guds hånd hvilte også over Juda for å gi dem ett hjerte til å lyde befalingen fra kongen og lederne, den som var etter Herrens Ord.
13Det var mange mennesker som samlet seg i Jerusalem for å holde De usyrede brøds høytid i den andre måneden. Det ble en meget stor forsamling.
14De sto fram og fjernet de altrene som var å finne i Jerusalem, og de rev ned alle røkelsesalterne og kastet dem i Kedronbekken.
15Så slaktet de påskelammet på den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene skammet seg, og de helliget seg og bar fram brennoffer til Herrens hus.
16De sto på sin plass etter den ordningen som gjaldt for dem etter loven fra Guds mann Moses. Prestene stenket blodet som de fikk fra levittene.
17For det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor hadde levittene ansvaret for å slakte påskelammene for hver den som ikke var ren, for å hellige dem til Herren.
18For en stor mengde av folket, mange fra Efraim, Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. Likevel åt de påskelammet, i strid med det som var skrevet. Men Hiskia ba for dem og sa: «Må Herren, som er god, sørge for soning for hver den
19som vender sitt hjerte til å søke Gud, Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke er renset etter renselsen i helligdommen.»
20Og Herren bønnhørte Hiskia og helbredet folket.
21De av Israels barn som var til stede i Jerusalem, holdt så De usyrede brøds høytid i sju dager med stor glede. Levittene og prestene lovet Herren dag etter dag, og til instrumenter sang de lovsang for Herren.
22Hiskia talte vennlig til alle levittene, de som hadde lært videre den gode kunnskapen om Herren. De spiste i alle de sju dagene høytiden varte, de ofret fredsoffer, og de bekjente for Herren, sine fedres Gud.
23Så ble hele forsamlingen enig om å holde høytid i enda sju dager, og så holdt de den i enda sju dager med glede.
24For Hiskia, kongen av Juda, ga forsamlingen 1000 okser og 7000 sauer, og lederne ga forsamlingen 1000 okser og 10 000 sauer. Et stort antall av prestene helliget seg.
25Hele Judas forsamling gledet seg, og det samme gjorde prestene og levittene og hele forsamlingen som kom fra Israel, og de fremmede som kom fra Israel, og de som bodde i Juda.
26Så var det stor glede i Jerusalem, for helt fra Salomos dager, Davids sønn, Israels konge, hadde det ikke hendt noe slikt som dette i Jerusalem.
27Prestene og levittene sto så fram og velsignet folket, og deres røst ble hørt. Deres bønn steg opp til Hans hellige bolig, til Himmelen.