1Dere vet jo selv, søsken, at den inngangen vi fikk hos dere, ikke var forgjeves.
2Men selv like etter at vi hadde lidd og blitt nedverdigende behandlet i Filippi, som dere vet, var vi frimodige i vår Gud til å tale Guds evangelium til dere under stor kamp.
3For vår formaning kom ikke av villfarelse eller urenhet, og den var heller ikke preget av svik.
4Ettersom vi var blitt prøvd av Gud for å bli betrodd evangeliet, taler vi, ikke for å tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.
5For ikke på noe tidspunkt brukte vi smigrende ord, som dere vet, og heller ikke brukte vi noe dekke for grådighet – Gud er vårt vitne.
6Vi søkte heller ikke ære av mennesker, verken fra dere eller andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å stille krav.
7Vi var milde blant dere, slik en mor nærer sine egne barn.
8Siden vi lengtet så inderlig etter dere, var vi glade, for å gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så kjære var dere blitt for oss.
9Dere husker, søsken, vårt arbeid og slit. For mens vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere, forkynte vi Guds evangelium for dere.
10Dere er vitner, og Gud selv, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi oppførte oss blant dere som tror.
11Dere vet hvordan vi formante, trøstet og vitnet for hver eneste én av dere, slik en far gjør med sine egne barn,
12for at dere skulle vandre verdig for Gud, Han som kaller dere inn i sitt eget rike og sin herlighet.
13Av denne grunn takker vi også Gud alltid, for da dere tok imot det Guds Ord som dere hørte av oss, tok dere imot det, ikke som menneskers ord, men som det Guds Ord det i sannhet er, det som også er virksomt i dere som tror.
14Dere, søsken, ble etterfølgere av de Guds menigheter i Kristus Jesus som er i Judea. For dere led også under de samme plagene fra deres egne landsmenn, slik de led fra jødene,
15de som drepte både Herren Jesus og sine egne profeter, og som har forfulgt oss. De er ikke til behag for Gud, og de står imot alle mennesker
16ved at de forbyr oss å tale til folkeslagene, så de kan bli frelst. På denne måten oppfyller de alltid sine synders mål. Men vreden har til fulle innhentet dem.
17Men vi, søsken, etter at vi ble tatt bort fra dere en kort tid, var vi vel ute av syne, men ikke ute av hjerte. Vi prøvde med enda større iver og med stor lengsel å få se deres ansikt igjen.
18Derfor ville vi komme til dere. Også jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.
19For hvem er vårt håp, vår glede eller kransen vi kan rose oss av? Er det ikke nettopp dere som skal stå foran Herren Jesus Kristus ved Hans gjenkomst?
20Dere er vår ære og glede.