1Satan sto opp mot Israel og lokket David til å telle Israel.
2Så sa David til Joab og til førerne for folket: «Gå og mønstre Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, og kom til meg med antallet på dem, så jeg kan få vite det.»
3Joab svarte: «Må Herren gjøre sitt folk 100 ganger større enn de nå er. Men, min herre konge, er de ikke alle min herres tjenere? Hvorfor ber da min herre om dette? Hvorfor skal han bli årsak til skyld over Israel?»
4Men kongen sto fast på sitt ord overfor Joab. Derfor gikk Joab sin vei og dro gjennom hele Israel og kom tilbake til Jerusalem.
5Så ga Joab David summen av Israels folketelling. Hele Israel hadde 1100 000 menn som kunne dra sverdet, og Juda hadde 470 000 menn som kunne dra sverdet.
6Men Levi og Benjamin telte han ikke opp blant dem, for kongens ord var en styggedom for Joab.
7Dette tiltaket var ondt i Guds øyne. Derfor slo Han Israel.
8Da sa David til Gud: «Jeg har syndet stort fordi jeg gjorde dette. Men nå ber jeg: Tilgi Din tjener denne misgjerningen, for jeg har handlet som en dåre.»
9Herren talte til Gad, Davids seer, og sa:
10«Gå og si til David: Så sier Herren: Jeg legger tre ting fram for deg. Velg en av dem, så skal Jeg gjøre med deg etter det.»
11Så kom Gad til David og sa til ham: «Så sier Herren: ‘Velg selv:
12Enten tre år med hungersnød, eller tre måneder da du skal lide nederlag for fiendene dine, og fiendene dine skal seire over deg, eller tre dager med Herrens sverd, pest i landet, da Herrens engel skal ødelegge hele Israels landområde.’ Tenk nå over hvilket svar jeg skal ta med tilbake til Ham som sendte meg.»
13David sa til Gad: «Jeg er i stor trengsel, jeg ber, la meg helst falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er meget stor. Men la meg ikke falle i et menneskes hånd!»
14Så sendte Herren en pest over Israel, og 70 000 menn av Israel falt.
15Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge den. Mens han holdt på å ødelegge, så Herren på og angret det onde. Han sa til engelen som spredte ødeleggelse: «Det er nok. Trekk nå hånden din tilbake!» Herrens engel sto ved treskeplassen til jebusitten Ornan.
16Da løftet David blikket og så Herrens engel som sto mellom jorden og himmelen. I hånden hadde han et sverd som var rakt ut over Jerusalem. David og de eldste, som var kledt i sekk, falt da på sitt ansikt.
17David sa til Gud: «Var det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Jeg er den som har syndet og gjort det onde. Men disse sauene, hva har de gjort? Jeg ber Deg, Herre min Gud, la Din hånd komme over meg og min fars hus, men ikke over Ditt folk, så de skulle bli slått.»
18Derfor befalte Herrens engel Gad å si til David at han skulle dra opp og reise et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Ornan.
19Så gikk David opp etter Gads ord, som han hadde talt i Herrens navn.
20Ornan snudde seg og fikk se engelen. De fire sønnene han hadde med seg, gjemte seg, men Ornan fortsatte å treske hvete.
21Så kom David til Ornan, og Ornan så opp og fikk øye på David. Han gikk bort fra treskeplassen og bøyde seg for David med ansiktet til jorden.
22Da sa David til Ornan: «Gi meg det stedet hvor treskeplassen er, så jeg kan bygge et alter for Herren på den. Du skal la meg få den til full pris, slik at pesten kan tas bort fra folket.»
23Men Ornan sa til David: «Bare ta den! Min herre kongen må gjøre det som han synes godt om. Se, jeg gir deg også oksene til brennoffer, treskeredskapene til ved og hveten til grødeoffer. Jeg gir bort alt sammen.»
24Da sa kong David til Ornan: «Nei, men jeg skal sannelig kjøpe det til full pris, for jeg vil ikke ta det som er ditt, og la det stige opp til Herren. Jeg vil heller ikke ofre brennoffer med det som ikke har kostet meg noe.»
25Så ga David Ornan 600 sjekel gull etter vekten som gjaldt på stedet.
26David bygde et alter for Herren der. Han bar fram brennoffer og fredsoffer, og han påkalte Herren. Han svarte ham fra himmelen med ild på brennofferalteret.
27Så talte Herren til engelen, og han stakk sverdet sitt i sliren.
28Med det samme David så at Herren hadde bønnhørt ham på treskeplassen til jebusitten Ornan, ofret han der.
29For Herrens tabernakel og brennofferalteret, det Moses hadde lagd i ørkenen, var den gangen på det høye stedet i Gibeon.
30Men David kunne ikke gå fram for det for å spørre Gud om råd, for han fryktet for sverdet til Herrens engel.